Secrets & Sickness

Ryggsmerter

Jeg gikk en middels lang tur i dag siden det var så fint vær. Godt humør med kameraet i ryggsekken til illebroren min på ryggen. Jeg skulle til fjæra for å plukke stein og lete etter etter skatter som havet hadde skylt i land. En manns søppel er en annen manns skatt. Bestemte meg for å gå over berget i stedet for langs krusveien. Jeg synes det er så godt å gå i ulendt terreng, men jeg begynte raskt å kjenne de velkjente smertene begynne å stråle oppover brystryggen. Jeg bestemte meg likevel for å fullføre turen og det ble ikke noe særlig bedre når jeg fikk 3-4 kg med stein i ryggsekken i tillegg. Det var ikke annet å gjøre enn å bite tenna sammen og komme seg hjem. 

Etter å ha kommet hjem og fått satt meg ned begynte smertene å avta så smått. Til slutt var dem helt borte, eneste som var igjen var en svak stivhet mellom skulderbladene. Vi dro på besøk til naboen, butikken for å handle mat, til en barndomsvenninne for å klikke håret til lillebroren min. Å med en gang vi kom hjem igjen startet det. Smertene er verre enn tidligere på dagen, og det stråler i alle retninger. Nummenheten har så vidt begynt å melde seg i venstre arm. Siden tatoveringen på ryggen ikke er ferdig grodd enda tørr jeg ikke legge meg på spikermatta/helsematta som jeg pleier å bruke når det blir smertene blir utholdelige. 

Før pleide jeg å gå lange turer, har alltid vært så glad i natur. Men nå føler jeg meg rett og slett litt handicapet. Jeg meldte fra til legen i sommer, som sendte meg til røntgen i Bodø. Jeg har ikke hørt noe så jeg antar at bildene var fine. Men det har vært slik i snart 2 år, det må da være noe de kan sette fingeren på. Om det så ikke går ann å fikse det, så er det i hvert fall greit og vite hva som er galt. Jeg er 20år, jeg er for ung for å være plaget med så sterke ryggsmerter at jeg rett og slett er nødt til å gå å legge meg fordi ryggen ikke vil holde meg oppe. 

Skal forsøke å ringe til legen i morgen. For de kan ikke forvente at jeg skal knaske smertestillende for ryggsmertene også. Fortsetter det slik med ryggsmerter, migrene, menssmerter og tannverk kommer jeg til å ha leversvikt før jeg fyller 25 med mitt forbruk av paracet. 

Depresjon og angst

Søvnproblemene har begynt å komme tilbake etter at jeg kom hjem fra Oslo. Klarer ikke sovne før klokken er 5-6 hver natt selv om jeg er utrolig trøtt, noe som ender med ikke mer enn 3-4 timer med dagslys. Jeg kjenner at det gjør noe med humøret. Og uansett hvor vanlig depresjon er for meg er det alltid like skremmende hver gang.

Angsten har begynt å spire igjen. Tørr ikke sove hjemme i leiligheten alene så sover hos mamma. Sov hjemme på onsdag, men det var ikke spesielt morro. Var sikker på at det hadde vært noen i leiligheten mens jeg hadde vært borte og begynte å føle meg ganske paranoid. Følte hele tiden at det var noen som sto utenfor og så inn gjennom vinduet. Måtte flere ganger gå og se etter fotspor i snøen. Ingen fotspor, ingen tegn til liv, men fortsatt like redd. Måtte sove med lyset på, for mørket er plutselig blitt så fremmed og skremmende. Tørr ikke bevege meg mer enn 10 meter utenfor husveggen om kvelden. 

Prosjekt pallebord


Pusset pallen så man slipper å få flis i fingern. 

Slik så den ut når jeg gikk å la meg i natt etter ett strøk. 

Jeg bruker Lady interiørbeis fra Jotun. Drivved selvfølgelig. 




Trenger nok enda ett strøk, og har jo ikke en gang tatt hele pallen. Må ta på undersiden og i mellom alle plankene. Skal forresten ha 2 paller, har bare ikke fått fraktet den andre hjem enda. Den står fortsatt i uthuset til mamma. Men andre strøket skal jeg få tatt i kveld, så jeg kommer ett skritt nærmere målstreken. Gleder meg til det blir ferdig. 

Brain tumor



Jeg har det siste året vært plaget med hodepine som kan vare i flere uker. Etter hvert ble det nesten borte og kom i stedet som ett bakholdsangrep. Jeg pratet med fastlegen og han fant ut at det sikkert var migrene, siden jeg har alle de vanligste symptomene som kvalme, lysskyhet osv. 
Men helt siden jeg kom til nord-norge har jeg hatt hodepine som bare varer og varer. Føles som det er noe som ligger i klem. Er blitt så lyssky at det presser i øynene når jeg ser mot lyset. Hørselen er blitt så sterk at jeg hører hver minste lyd inkludert lyder inni hodet. Er svimmel og småkvalm. Føler meg trøtt og rett og slett ned dopet med hodepine. Har forsøkt å lese om det på nettet, men kommer ikke frem til noe. Så jeg har kommet frem til at jeg sikkert har svulst, men orker ikke å ringe lege.

Det er helt umulig å få denne hodepinen til å forsvinne. Det er for varmt på rommet og åpner jeg opp vinduet er det sauer og fugler og unger som lager lyder. I tillegg er det midnattssol her, og det nytter ikke uansett hva jeg henger foran vinduet, det klarer ikke å stenge det kraftige lyset ute. Skulle hatt Sov i Ro ørepropper og tapet sort papp over øynene. Føles som noe inni hodet kommer til å sprenge når som helst. 

 Jeg går å legge meg før øynene mine popper ut.

Alt ordner seg for snille piker



Jeg må fylle ut en egenvurdering for arbeidsavklaringspenger på 6 sider som er fulle av spørsmål om hva og hvordan jeg kan komme meg i jobb og alt det der. Jeg aner ikke hvordan jeg skal svare på noen av spørsmålene, rett og slett fordi jeg ikke har noe svar. Jeg har aldri hatt en skikkelig jobb og jeg klarer ikke å fullføre videregående. Etter alle årene hvor jeg har kjempet om å få skikkelig hjelp og endelig får det så vet jeg ikke hvordan jeg skal ta i mot. Plutselig er det noen som strekker ut en hånd og virkelig ser situasjonen. Alt kommer så plutselig. Og nå er jeg redd for at jeg skal våkne en dag og ha lyst til... å leve. 

Det gjør vondt å dunke hodet i veggen.





Jeg burde egentlig skjønte det da det store bakehumøret ble litt for mye for mester-baker Victoria hvor jeg løp rundt om kring mellom melposer, bakeboller og nystekte bakverk. Plutselig sa det pang! Jeg fikk en form for sammenbrudd i går, hvor alle følelsene jeg har gått rundt å skjøvet bort i flere mnd plutselig ble for mye. Og akkurat der og da, som så utrolig mange andre ganger i det siste har jeg hatt lyst til å hoppe fra brua eller hive meg foran toget. Ikke fordi det er det jeg direkte har lyst til, men fordi man blir lei av å alltid havne i veigrøfta langs E6 uansett hvor hardt man prøver, og noen ganger føles det ikke som det er noen annen utvei fra helvete. 



Dette er mitt oppdrag. Dette er det jeg skal klare å mestre dagene fremover. Alt jeg trenger å gjøre er å prate med rådgiveren på skolen om å starte på Kongskogen. 
Blir det for ille før jeg skal til akuttenheten på DPS, så ringer jeg bare til legevakta eller SAA. Det er greit.. For det er ikke snakk om valg. For valg er jeg overhode ikke i stand til å ta akkurat nå. Jeg bare gjør som dem sier, for de vet vel best. 

Det er greit å vite at noen ser at jeg sliter. Det er greit at noen tar tak i det når jeg ber om hjelp. 

Gamle dagbøker









Jeg ryddet igjennom tingene mine som jeg har i boden, og kom over de gamle dagbøkene mine fra 2007. Jeg var skikkelig flink til å lime inn bilder, kvitteringer, kinobilletter, blomster, ispapir osv. Skikkelig koselig å sitte å bla igjennom. Jeg skriver egentlig ikke dagbok lengre, og det plager meg litt. Jeg skriver veldig ofte, men jeg vil ikke akkurat kalle det for dagbok. Det er bare en skrivebok som jeg skriver ned alt jeg tenker i inkludert skolearbeid osv. 

Fikk skikkelig lyst til å gå ned på Notabene og kjøpe meg en ny skrivebok så jeg kan starte igjen. Da får man skikkelig innblikk i hvordan man tenke og følte før. Det er mye kulere når du limer inn en kinobillett enn å skrive at du har vært på kino. 

Har du tatt vare på gamle dagbøker?

And if you're in love, then you are the lucky one, 'Cause most of us are bitter over someone.



Shadows settle on the place, that you left.
Our minds are troubled by the emptiness.
Destroy the middle, it's a waste of time.
From the perfect start to the finish line.

And if you're still breathing, you're the lucky ones.
'Cause most of us are heaving through corrupted lungs.
Setting fire to our insides for fun
Collecting names of the lovers that went wrong
The lovers that went wrong.

We are the reckless, 
We are the wild youth
Chasing visions of our futures
One day we'll reveal the truth
That one will die before he gets there.
[ Lyrics from: http://www.lyricsmode.com/lyrics/d/daughter/youth.html ]
And if you're still bleeding, you're the lucky ones.
'Cause most of our feelings, they are dead and they are gone.
We're setting fire to our insides for fun.
Collecting pictures from the flood that wrecked our home, 
It was a flood that wrecked this... 

... and you caused it... 
... and you caused it... 
... and you caused it... 

Well I've lost it all, I'm just a silouhette, 
A lifeless face that you'll soon forget, 
My eyes ae damp from the words you left, 
Ringing in my head, when you broke my chest.
Ringing in my head, when you broke my chest.

And if you're in love, then you are the lucky one, 
'Cause most of us are bitter over someone.
Setting fire to our insides for fun, 
To distract our hearts from ever missing them.
But I'm forever missing him.

And you caused it, 
And you caused it, 
And you caused it

Legebesøk



Jeg ble gal av å tenke på at jeg muligens har fått feil diagnose, så jeg ringte til Mental Helse for å få noen andres synspunkt om hva jeg burde gjøre.
Jeg ble anbefalt å prate med fastlegen min, så allerede i går ringte jeg og bestilte time. Klarte selvfølgelig å forsove meg i dag og våknet
10 minutter før jeg skulle være hos legen. Det var bare å hoppe i klærne og storme ut døra. 

Han leste igjennom epikrisen min og han sa at jeg skulle prøve å la det ligge, at det ikke var noe å bry seg om.
Det fantes ingen skikkelig forklaring på hvorfor jeg har fått akkurat den diagnosen som
jeg har, men jeg føler meg litt roligere. Nå slipper jeg i hvert fall å tenke på at jeg muligens er psykopat.
Jeg vet at diagnosen er feil, men jeg må bare prøve å glemme den.  

Hva jeg tror og tenker om diagnosen

Diagnose:
Tilbakevendende depressiv (moderat)
Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Utredningen startet 4. januar 2012. Formen for utredning var masse ark, så tjukk som en bok fylt med spørsmål om fortid og nåtid. Spørsmålene var tunge siden de er utrolig lange, og det er ikke alltid man forstår dem eller husker hva spørsmålet var når du setter deg i tenkeboksen.

Etter 4 lange mnd. er alle spørsmålene besvart, og dama sier at det ikke er behov for at jeg kommer dit mer, at JEG ikke har behov. Noen ganger er jeg nikkedukke, så jeg nikket og gikk med en lapp i lomma med dato og klokkeslett for alle siste møte.
Jeg ble henvist til psykolog fordi jeg hadde sammenbrudd hos legen og sa at jeg trengte så inderlig hjelp. Jeg hadde prøvd Cipralex (anti-depressive) uten lykke-effekt og jeg fant ut at det var på tide å titte hue innom en poliklinikk igjen. Det jeg egentlig kunne trengt der og da var vel egentlig en tur på galehuset, men det var ingen som spurte så jeg sa ingenting.

Når jeg kom til psykologen gikk vi igjennom en spesialisterklæring som hun skulle sende til nav. Hun nevnte kort at hun og et team her på Holmlia hadde kommet frem til at jeg var tilbakevendende depressiv (no shit!) og led av dyssosial personlighetsforstyrrelse (Hææ? Personlighetsforstyrrelse?!) Jeg føler ikke at jeg fikk noe skikkelig forklaring på hva diagnosen var og hvorfor jeg hadde fått den. Annet enn at jeg hadde holdt en del på med stjeling og hærverk når jeg var ung og dum.

Så var det på hue ut døra igjen. Grunnen er at jeg ikke ville være med på noe gruppeterapi og var negativ mot medisiner. Når jeg helt åpenlyst en person som ikke fungerer godt rundt fremmede mennesker og ikke har noen intensjoner om å dele ting om meg selv med mindre jeg har et valg, hvorfor er gruppeterapi i det hele tatt et spørsmål?.
Hver eneste time jeg var der fortalte jeg at jeg savnet å ha et støtteverk rundt meg. Men det klarte ikke å falle henne inn at samtale-terapi, sammarbeid med NAV og kanskje medisinering er tingen? Selvfølgelig er jeg negativ til medisin når Cipralex gjorde meg mer suicidal enn jeg var da jeg startet.

Og når hun gir meg en så alvorlig diagnose som Dyssosial Personlighetsforstyrrelse hvordan mener hun at jeg skal gå ut døra uten en forklaring annet enn at jeg er psykopat bare fordi det er sånn.

Jeg har lest og lest på nettet. Dyssosial personlighetsforstyrrelse er etter det jeg har forstått en atferds lidelse. Med andre ord har det skjedd en form for omsorgssvikt, jeg er en hjelpeløs liten jente som er livredd for å bli forlatt. Jeg har vært og er utrolig avhengig av mamma, siden pappa alltid har vært fraværende på grunna skam, rus og alkohol. Jeg har flyttet inn og ut hjemmefra siden jeg var 16år. Mamma har nå bosatt seg i Nord-Norge. Igjen har vi omsorgssvikt fra BUPA og NAV.
En person med denne atferden er ofte avhengig av å vite at noen er glad i dem til en hver tid. Havner ofte i forsvarsposisjon. Jeg har lagt merke til det, dette har gjort kjærligheten vanskelig. Jeg er også flink til å beskylde andre for mine negative sider. Jeg tror jeg er blind eller no.

Men om jeg er likegyldig ovenfor lover og regler, manipulerende og har manglende empati for andre mennesker.. Det vet jeg sannelig ikke. Det er kanskje ikke meningen at jeg skal se at jeg er sjuk i hodet heller.

Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Jeg var på mitt siste møte med psykologen i dag. Vi gikk igjennom spesialisterklæringen som hun skal sende til nav. Jeg håper virkelig at de vil hjelpe meg, for nå er det ute i verden. Jeg har fått en ny diagnose i tillegg til Tilbakevendende depressiv. Jeg lider også av en dyssosial personlighetsforstyrrelse. Jeg føler ikke at det stemmer på noen som helst måte, selv ikke når jeg hadde mine ungdomsår med stjeling i butikker og hærverk. Jeg var kanskje likegyldig overnfor lovverket, men ikke ovenfor andre individer. 

Jeg forsøkte å søke det opp på nettet og fant ut at Breivik og Toska også har dyssosial personlighetsforstyrrelse.
Så yeah.. Pass dere. Før dere aner ordet av det er jeg bankraner eller massemorder.  

Skjønner ingen verdens ting jeg. Lite kult er det i hvert fall.  

Kom så glömmer vi döden



Chris ligger på observasjon på sjukehuset og må bli der enda en natt. 

 


...og Fredrik er død. 

Insomnia


Foto: deviantart.com

Jeg skal til legen i morgen. Jeg har hatt problemer med å sovne i rundt 2 mnd nå, og det prøver å ta livet av meg. Jeg bruker opp mot 2 timer på å sovne, uansett hvor trøtt jeg er. Har forsovet meg utrolig mye etter at jeg starter på skolen igjen etter jul, og det kommer ikke til å se noe særlig bra ut på vitnemålet hvis dette fortsetter. Pågrunna dette med søvnen er jeg alltid helt ødelagt når jeg våkner, og går rundt om kring å er trøtt hele dagen. 

Føler ikke at jeg klarer å fungere som normalt.

Paranoia


Jeg vet ikke om jeg er redd for mørket eller om det er for det ukjente. Det har vært så mye lyder i det siste, og jeg blir bare mer og mer skvetten. Skygger er begynt å oppstå, så jeg får hjertet i halsen. Jeg hater å være hjemme alene.. Jeg virkelig hater det. Chris har vært så snill å tilbringt de siste nettene med meg, men det har vært flere hendelser hvor jeg har våknet av lyder som jeg er sikker på at kommer i fra 1.etasje, og ligger der klar til å vekke han og vese at det er noen nede. Det er selvfølgelig ingen nede, hvorfor skulle det være det? Døra er jo låst, kjettingen er på. Alle vinduene er lukket. Jeg klarer fortsatt ikke slappe av, og jeg får en følelse av at jeg hele tiden er på vakt, at folk er ute etter å skade meg. 

Onsdagens hendelse: Jeg og Kaya tok t-banen til byen. På Tøyen kommer det to utleninger inn, den ene har kopp, den andre har ingenting. De snakker utrolig lite sammen, og mannen uten kopp blir stående ikke langt fra oss. Mens mannen med kopp går lengre frem i vognen. Det er en som velger å gi penger, men de vil ha mer. Jeg legger merke til at en annen begynner å trykke intenst på knappen for å få døra opp så snart vi kommer til Grønland. Mannen forsvinner ut, og de to mystiske mennene blir. De snakker ikke mye, bare 1-2 ord og det meste går egentlig via kroppsspråk. Jeg var klar for at en av dem kom til å trekke opp en pistol for så å skyte vilt rundt seg. Det som var så utrolig med hele greia, var at Kaya tenkte akkurat det samme. 

Dagens hendelse: En ung mann kommer å ringer på døra og utgir seg for å være fra fjordkraft. Ble nå stående å snakke en stund, til det endte med at han fikk nummeret mitt, fordi menneskene her i huset er bortreist til mandag. jepp... helt til mandag. Han går etter å ha oppholdt meg i 10 minutter. 1 time senere får jeg melding, nettopp fra han. Om at jeg er pen og utrolig søt, og at han håper å se meg igjen.

Jeg har allerede nok noia som det er! Kommer ikke til å tørre å åpne den døra noen sinne så lenge vedkommende ikke har gitt beskjed på forhånd. Chris kommer desverre ikke før i natt, siden han skal ut på byen. Så det betyr at jeg må sitte her i hoppe i taket hver gang jeg hører en liten lyd. Det kommer til å bli noen lange timer.. Så jeg går heller å legger meg. 

And who do you think you are, running round leaving scars

Jeg har vært hos legen, er sykemeldt ut uka. Endelig får jeg psykolog. 

Black/white



Du veit når du har den følelsen av at noe er galt. Som om du bærer på en usynlig sorg, som bare skriker etter å slippe ut. Man får lyst til å bare stenge seg inne på toaletter, slippe taket på alt. Bare la tårene renne. 

Kanskje det er Cipralexen som funker, Kanskje det er den som stenger alle tanker ute. Verden er ikke blitt mer fargerik, ikke på noen måte. Ikke lettere, heller vanskelig på en slitsom måte. Pillene skal gjøre meg frisk, men det er så tungt å se verden gjennom et grumsete filter. Jeg blir så fortvilet over alle feilene jeg gjør, over alt som ikke er som det skal. Jeg føler meg tom, helt tom. Jeg eier ikke mine egne tanker lengre.  

Cipralex - Mine bivirkninger



Det er en god del som har spurt om hva slags erfaringer jeg har med Cipralex. Om jeg har noen bivirkninger osv.

Vi kan starte med det grunnleggende. Cipralex er medikamenter mot depresjon og angst.
De vanligste bivirkningerne er: Munntørrhet, kvalme, vektøkning, vektreduksjon, mindre sexlyst, trøtthet, søvnproblemer (mareritt)

Jeg er plaget med kvalme, tretthet og mareritt.
Marerittene og trettheten startet etter at jeg startet på pillene. Jeg har jo hatt mareritt før, men ikke like ofte som nå. Det hender at jeg har 2-3 mareritt i løpet av ett døgn. Dette er da fordi jeg ofte sover om dagen også. Jeg ble veldig påvirket av hendelsen på Utøya, og det er ofte det marerittene mine handler om. Jeg vet ikke om det har noe med pillene å gjøre, eller om det rett og slett er en naturlig greie. At jeg er begynt å innse hva som egentlig har skjedd. Trettheten kan jeg også forklare. Jeg blir alltid trettere når det blir mørkt ute. Dagene blir kortere. Man drømmer også mer når man sover om dagen har jeg lagt merke til, sånne syke drømmer. 
Jeg er mye kvalm om dagen, mangler matlyst. Spiser selv om jeg ikke har lyst på mat. Men får jo selvfølgelig ikke i meg så veldig mye. Blir bare kvalm av maten, og ender med at jeg kaster resten. Det eneste jeg spiser om dagene er yoghurt og druer, og drikker mye vann. Det funker fett det, holder i alle fall kroppen i gang.  For de som lurer: Jeg har ikke spiseforstyrrelse eller matallergi. Eneste jeg ikke tåler er laktose, men det kan jeg leve med.  

Jeg har nå gått på Cipralex i 4-5 uker. Har økt dosen til 20mg om dagen, ikke at jeg legger merke til noe forskjell før jeg setter meg ned å virkelig tenker over det.
Jeg har begynt å planlegge fremtiden min, noe jeg virkelig ikke har tørt å gjøre før. Nå vet jeg liksom hva jeg skal gjøre. Jeg skal gå ferdig dette året, så skal jeg ta 3året på 2år, så jeg kan forsøke å jobbe litt. Så skal jeg starte på Universitetet å studere der for å bli psykolog. Jeg kommer meg på skolen så og si hver dag, det gjorde jeg ikke i fjor. Da ble jeg sykemeldt i 14 dager, i tillegg hadde jeg 28 dager fravær. Jeg er skikkelig stolt over at jeg går mitt andre år på medie og kommunikasjon, det klarte jeg ikke å forstille meg når jeg droppa ut av første året mitt og ble innlagt på akuttpost for noen år siden. Jeg føler at jeg har kommet meg langt, og jeg håper jeg kommer meg lengre. Klarer å ta bussen alene, uten å føle ubehag. Dette gjør jeg hver dag til skolen. 

Jeg tar en dag om gangen. Noen dager klarer man å stå opp, andre dager ikke.  

Antidepressive


Jeg var hos legen i går, mamma var så snill å ble med. Kom 10minutter for sent, men det gikk bare bra. Jeg ville få henvisning til psykolog, men legen mente at det var best at jeg prøvde antidepressive først. Jeg er skeptisk.. Jeg er redd jeg kanskje blir frisk på en slik måte at jeg ikke kjenner meg selv igjen. At jeg oppdager den personen som ligger bak all depresjonen. Kanskje jeg er en livsglad person innerst inne. Jeg vil få det bedre, men det ville være noe nytt for meg. Og det vil bli vanskelig å godta endringene hvis de blir så ekstreme. Kanskje jeg bare får ett litt bedre stemningsleie, jeg vet ikke, jeg har aldri gått på antidepressive før. Jeg er i alle fall redd for det som venter meg. Jeg har aldri likt å prøve nye ting, om det så kommer til aktiviteter eller mat. 

Jeg skal tilbake til kontroll om 3 uker, men det er jo ikke som jeg får hentet pillene før jeg får penger. 
I tillegg fikk jeg henvisning til røntgen for å sjekke hva som er galt med hoften min. Det er helt typisk at de ikke finner noe, også er liksom den saken ferdig. At jeg må leve med det resten av livet slik som min overfølsomme mage, som legen ikke kunne gjøre noe med. Jeg viste at han ikke kom til å ta det seriøst. Jeg er 19år, og har hofteproblemer. 

Er helt utslitt

Jeg er kvalm, og føler meg uvel. Er veldig trøtt, vurderer å gå å legge meg å sove noen timer.
Har startet å bruke brillene mine igjen, siden jeg har hatt hodepine så lenge. Men det hjelper ikke stort, nå er det heller gått over til at jeg blir svimmel og kvalm når jeg ikke har dem på meg og jeg oppdager den lille forskjellen. Men det er nok til at jeg vil si at jeg ikke ser en shit uten, føles som øynene mine vil dette ut. Det stikker langt bak i hode. Fikk enda en inkasso-varsel i posten, det stipendet burde komme nå snart. Jeg vil ikke ha regninger som en av bekymringene mine lengre.. Tror det er det som forårsaker hodepinen min.

Vil hjem til mamma, og sove i sengen min der. Men jeg orker rett og slett ikke å hoppe på den dumme bussen igjen. Det er alt for slitsomt når jeg er svimmel. Så jeg legger meg, hodet mitt trenger hvile.

Nå kan vinteren bare komme, det spiller ingen rolle.



Det er nøyaktig 41 dager siden jeg hadde mitt forje sammenbrudd, hvis vi ser bort fra mitt raseriutbrudd på skolen for 2 dager siden. Jeg skjønner ikke hva som går av meg. Jeg er begynt å gi opp skolen. Jeg føler jeg har mistet retten til å si noe som  helst, mistet retten til å si hva jeg mener siden jeg har fått trusselen om å bli utvist fra skolen. Det hadde egentlig ikke gjort meg noe, jeg får ikke gjort noe som helst uansett. Jeg føler meg håpløs. Vi skal lage en digital fortelling, og jeg har virkelig ikke anelse om hva jeg skal ha om. Vurderer å gå ut en dag jeg har skikkelig sammenbrudd og filme meg selv når jeg sitter å griner i skogen eller noe. Problemet er bare det at jeg ikke har filmkamera lengre, og fortellingen skal være i hovedsaklig bilder. Jeg ville ikke publisert noe så personlig uansett. Liker å skrive om følelsene mine, men ikke noe mer enn det. 

Jeg ville sove hos kjæresten min i natt, men han skal til Molde i morgen tidlig. Trenger han virkelig når jeg er så nede, men en telefon-samtale hjalp litt. Allikevel gråt jeg mens jeg gikk til mamma. Jeg kunne ikke være hjemme, jeg måtte bort derfra. Og når jeg ikke kunne dra til Chris måtte jeg vende meg mot mamma. Jeg begynner nesten å gråte bare av å tenke på at mamma skal flytte nordover. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å overleve. 

Jeg vil kjøpe meg leilighet, og en katt. 

Tante rød er kommet for å drepe meg.

Jeg hadde tenkt meg på skolen i dag, men jeg våknet klokken 5 av ganske kraftig magesmerter. Tenkte egentlig ikke så mye over det, og klarte å sove videre. Men når jeg skulle lette trykke på nattblæren rundt halv 7, oppdaget jeg noe forferdelig. Jeg har fått besøk av tante rød, og det forklarte jo den intense smerten som så vidt hadde startet. Jeg har ikke vært flink med å ta pillene mine hver dag, som da fører til mensen og menssmerter fra helvete.

Er typisk at nå som jeg er fin i formen, kommer tante rød for å drepe meg. 

Nå ligger jeg i sengen, med vann og paracet på nattbordet. Jeg er klar for å legge meg godt til rette, forsvinne inn i en eventyr verden hvor jeg må slåss med onde skapninger som har tatt over Hyrule. Ja, jeg snakker om The Legend of Zelda: Ocarina of time 3D. Jeg håper jeg glemmer smerten i magen, og jeg håper jeg blir trøtt nok til å klare å sovne fra den. Dette er ikke til å holde ut, men jeg gjør det gang på gang. 

Influensa

Kjente at influensaen tok overhånd i går. Måtte få mamma til å komme å hente meg hos Chris siden jeg ikke klarte å komme meg hjem på egenhånd. Var utrolig dårlig, noe jeg også har vært i dag. Dro hjem fra skolen i lunsjen, siden jeg ikke hadde blitt noe bedre. Tenkte også at det ikke var noe poeng i å sitte på skolen å være dårlig mens alle andre har gym. Så jeg dro hjem, og la meg i senga og spilte Zelda. Vurderer å legge meg å sove en time eller to, med tanke på at jeg er ganske utslitt etter å ha vært på skolen å ikke gjort noen ting. 

Tenkte jeg skulle flytte ut fra mamma om ikke så lenge. Planen var å gjøre det i dag, men er alt for dårlig til å begynne å flytte på bagger og slikt. Skal bli frisk først, og håper mamma gidder å hjelpe meg. Er så mye lettere når man har bil, liker ikke å ta med "flyttelasset" på bussen. 

Har snakket med lånekassen i dag. Så nå har jeg fikset dokumentasjon om at mamma skal flytte nordover, så jeg får borteboer stipend. Vil ta en 4ukers tid før jeg får det, men får vanlig stipnd og lån i starten. Så får jeg også etterbetalt så dette kommer til å gå helt fint. I tillegg slipper jeg å betale tilbake bestemor med det første. Så regninger kommer i første rekke.  

Dårlig hele uka.. Skolesyk?



Det startet på mandag. Vi var ikke lenge på skolen, og dro derfor til Kaya sammens med Andrea. Jeg trodde jeg skulle dø på bussen, men overlevde faktisk uten å besvime. Var så dårlig når jeg endelig hadde kommet meg hjem at det bare var å legge seg. Jeg gjorde det, fikk mamma til å dra på butikken og kjøpe smertestillende til min dunkende hodepine. Senere måtte jeg sitte barnevakt.. Lite gøy. Var så sliten at jeg begynte å gråte flere ganger når det ble litt for mye støy. 

Jeg har følt meg slapp, dødstrøtt og hatt vondt helt siden mandag. Ryggen er også begynt å verke så smått igjen, og det er rett og slett irriterende når den ikke gjør som jeg vil. Skolen i år, blir noe helt annet enn jeg hadde forventet. De forventer så lite av oss, samtidlig som de forventer så utrolig utrolig mye. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare meg i år, jeg er utslitt allerede første uken. Og vi har ikke en gang begynt å få skikkelig oppgaver. Jeg håper virkelig at jeg klarer det. Tanken på det å få seg deltidsjobb er bare å legge på hylla, hvis ikke går absolutt alt i grus. Dårlig råd har jeg jo heller ikke, så lenge jeg bare lærer meg å prioritere rett. 

På mandag røk rettetangen min rett i søpla. Dere må ikke tro at det er jeg som har brent ihjel den stakkars greia, det er eksen min. Tenk å ødelegge bra rettetang til 900kr.. Jeg er fortsatt irriteret den dag i dag. Men det er ikke det vi skal snakke om..... Den nektet å skru seg på, så jeg gadd ikke mer. Har hatt lyst til å kjøpe meg ny lenge, siden platene er helt ødelagt. Er kanskje bare en fordel at den ryker, så jeg slipper å få dårlig samvittighet. Men hvorfor kunne den ikke vente til jeg får stipend? Mamma sin lugger så sinnsykt. 

NOIA

Jeg kom på den geniale idèen at jeg skulle ut å jogge så fort solen sto opp. Lyset kom, jeg skiftet klær til noe litt mer komfortabelt. Musikk i ørene, på vei mot min ensomme sti i skogen. Jeg jogget til jeg fikk vondt i brystet, gikk raskt i 2 minutter, jogget videre til jeg kom til fotball-banen ved Prinsdalhallen. Løp så en runde, la meg ned for å se opp på de rosa skyene på himmelen. Tok noen sit-ups, tok noen bilder. Bestemte meg for å komme meg videre, for myggen fant ut at jeg var spiselig. 

I det skogen sluker meg, ser jeg en skygge av ett menneske som løper forbi meg mellom trærne. Jeg bråstopper, kjenner at nakkehårene reiser seg. Panikken grep meg, jeg var klar for å løpe hvert sekund. Jeg prøvde å roe meg selv ned, at hvis jeg begynner å løpe klarer jeg ikke å stoppe før jeg er trygt inne i oppgangen til blokken. Jeg gikk rolig, snudde meg stadig vekk. Jeg begynte å se skygger i skogen, og bestemte meg for å fokusere på stien. Hørselen min ble der i mot forsterket, jeg begynte å bli ganske redd når jeg hørte alle lydene rundt meg. Jeg bestemte meg for at det bare var noe jeg innbilte meg. Forsøkte å forklare meg selv at det er en skog, skoger lager lyder. Etter å ha blitt helt rolig og kunne snu meg uten å føle ubehag, fortsatte jeg å løpe.  Jeg løp helt til jeg kom til gården og oppdaget at yndlingshesten min sto utenfor innhegningen. Jeg tok meg tillatelsen til å gå bort til den, fikk meg litt kos og følte meg med en gang helt fin igjen. Så trasket jeg resten av veien hjem, med ett fint bilde av hesten på ipod'en, og meg selv som ligger svett og jævlig på fotball-bana. 

Jeg begynner å bli trøtt, men det er bare tullball å gå å legge seg nå. Skal møte Chnåttus i byen halv 11. Bytting av sko som skal selges. Hun skal tattoveres, jeg skal sitte ved siden av å misunne. Bruker jeg tiden vel, skal jeg klare å holde meg våken. Må bare finne på noe å gjøre for å få tiden til å gå. Jeg skal forsøke å få i meg noe mat, så jeg ikke svimer av i dag. Ta meg en lang dusj, prøve å redde håret enda litt mer. Føne håret, som tar en evighet (sugen hårføner). Rette håret. Sminke meg. Kanskje skrive enda litt mer i skriveboken min. Så... Vet jeg ikke.. Finner vel på noe. 

And if I let myself go, I'm the only one to blame



Det er så jævlig når du vet at det du gjør aldri vil være bra nok. At du kommer til å faile uansett hva du gjør. Har så lyst til å bare gi opp, bare slutte på skolen og glemme alt mas om karakterer og fravær. Jeg orker ikke.. Jeg er så fryktelig sliten. Nå klager de over at jeg ikke er tilstedet, at jeg må godta systemet. At jeg som er 19, burde vite at det ikke nytter å være firkantet. "Victoria.. Du må bli litt rundere i kantene." 

Jeg falller.
Ingen legger merke til det,
så jeg fortsetter å smile og late som om alt er okey.

Jeg vet ikke lengre hvem jeg er, om jeg er Victoria eller Ronja..

THE END


Kognetiv egosentrisitet. Jeg kan plutselig kjenne lukten av parfymen hans, og jeg begynner å lure på om jeg ønsker så sterkt, at jeg klarer å innbilde meg lukten. Jeg har gjort dette flere ganger før, men denne gangen er jeg tilstedet. Han er ikke her, det er ingen her. Jeg er helt alene, og jeg kan kjenne lukten av parfymen hans, som om han sitter å holder rundt meg.
Virker som tiden står stille, og jeg innser med det samme at dette er den lengste kvelden jeg har hatt på lenge. Ikke har jeg følt meg så ensom som jeg gjør nå. Lurer på hva jeg skal gjøre for å få tiden til å gå. Føler ikke for å være alene, men orker ikke finne på noe. Orker ikke få noen hit, fordi jeg innerst inne bare vil sitte å glo ut i løse luften. Jeg kan ikke si at jeg ikke er lei meg. Jeg er stortsett i ganske godt humør, men tårene bare presser på fra tid til annen. Det er som å ha slike sinnsyke humørsvingninger. Som lynet som slår ned fra himmelen, kommer tårene. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det finner alltid en måte å presse seg inn i tankene mine.

Jeg blir å ta en tidlig kveld. Jeg er utslitt selvom jeg ikke har gjort noe som helst i dag. Heldigvis har jeg vinterferie i neste uke, og kan ta det med ro. Jeg kjenner at jeg trenger det. Trenger å ligge i mørket på rommet og gråte ut.

HAKKE VÆRT PÅ SKOLEN HELE UKA.



Jeg har ikke vært på skolen siden fredag. Vet ikke helt hvorfor, jeg bare orker ikke tanken når jeg våkner. Jeg er like trøtt uansett når jeg går å legger meg. Har hatt hodepine siden onsdag, men allikevel har jeg enda ikke tatt noen smertestillende. Jeg var så flink å bytta fastlege i dag. Bestilte legetime, og han hadde ledig på tirsdag. Da blir det forhåptenligvis sykemelding, for jeg har ikke råd til å ta meg flere dager "fri". 
Jeg tok telefoner jeg i dag. Jeg ringte legen, ellos og hm. Skulle ringt Netcom, men det er noe jeg virkelig gruer meg til. For jeg er ikke sikker på om det er Netcom jeg skal ringe til, eller om det er Sergel Norge. Jeg får vel finne ut av det, og forhåpentligvis får jeg låne penger av mamma til å betale regningen, og heller betale henne senere. Så jeg slipper renter og inkasso-faen. For jeg er blakk som vanlig, enda det bare er litt over en uke siden jeg fikk stipend.. 

Jeg hadde husleie og regninger.. Skjønner det fortsatt ikke. Skjønner ikke hva jeg har brukt pengene på, for jeg kan ikke huske å ha brukt mer enn 400kr.

DEAR DELIRIUM, WHY HAVE YOU COME?



Har du noen gang stått å ventet på t-banen mot sentrum, å plutselig fått denne indre uroen. At du befinner deg på feil side, at du er helt sikker på at det er feil side. Men i stedet for å drite seg ut, går du inn på t-banen, finner deg en plass helt for deg selv. Du prøver å holde uroen inni deg, og med det samme banen starter å kjøre, begynner du å undre over når du skal gå av. Du oppdager straks at neste stasjon er Grønnland, altså er du på riktig bane. Men du kanke unngå å tenke tanken. Er det normalt å ha delirium i så ung alder?
Jeg har aldri følt meg så sårbar før, selv ikke den gangen jeg skulle ta banen mot Helsfyr, og hadde den samme uroen om at jeg ville havne på ett helt annet sted. Alle stirrer, alle ser kjent ut. Og jeg innser med det samme at det er ansikter jeg en gang var så kjent med. At alt er normalt, det er bare hode mitt som kødder med meg.

Til helvete med karakterene.

Jeg strøk i engelsk, å jeg strøk i matte. Helt ut av det blå, strøk jeg i narturfag også. Jeg som var så flink på en av prøvene og fikk 5. En av de to i klassen som fikk høyest karakter, jeg var skikkelig stolt. Nå viser det seg at det ikke var verdt puggingen og interesse for fagen. Når det kommer til matte, er det bare ikke tingen for meg. Har glemt alt jeg en gang kunne, og klarer ikke lære ting på nytt. På siste matteprøve fikk jeg 1+. Jeg svarte på nesten alle spørsmålene, prøvde å regne ut, og prøvde enda en gang til da jeg ikke fikk til. Men selvfølgelig var det ikke nok..
Jeg fikk 3 i gym, noe som er greit. Jeg vet at jeg kunne gjort en bedre innsats, men det er den beste karakteren jeg har fått siden barneskolen. Jeg fikk 4 i norsk, noe som er skuffende, men det er min egen feil. Jeg har ikke vist like stor interesse for faget som jeg gjorde en gang for så lenge siden.

Allikevel føles som alt går feil vei, og jeg liker det ikke. Jeg har planer om å komme hver eneste dag ut januar. Jeg kan tillate meg selv å ta meg en fridag, men bare med mindre jeg får sykemelding.. Jeg er livredd for å miste stipende mitt, for gjør jeg det, er jeg redd det ikke er mer positivt igjen for meg. Jeg har noen få venner, jeg har familie, og har type. Men er det nok? Nei, det ekke det.

SØVNPROBLEMER



Jeg har i det siste begynt å få en liten anelse om at jeg har fått søvnproblemer. Jeg har vært dødssliten i hele dag, enda jeg har tatt det så rolig. Har lest ferdig boken som jeg startet på i går. Jeg har forsøkt å sove i snart 2 timer, men det fungerer dårlig. Sov ganske lenge i dag, men tanke på at jeg kom meg til sengs ganske sent i går. Klarte ikke sovne, så jeg tok 2 innsovningstabletter, for så å legge meg på sofaen. Sovnet rimelig rask. Selv om jeg sov til rundt 14 i dag, burde det ikke ha mye å si. Tidligere har jeg aldri hatt problemer med å sove. Jeg kan sove opp til 18 timer i døgnet, uten at det vil påvirke døgnrytmen min for neste dag. Greit nok, jeg hadde en episode for noen år tilbake hvor alt gikk i stå og jeg så vidt sov på 2-3 uker. Men dette er noe annet. Jeg er så sliten i hode og i kroppen, jeg har ikke særlig matlyst, å gleder meg faktisk til å starte på skolen i morgen. Allikevel klarer jeg ikke sove om kveldene, å jeg tror det kan ha en sammenheng med tankene mine å gjøre. Kanskje det bare er blitt for mye igjen, uten at jeg har lagt merke til det.

Jeg ser frem til å starte på skolen i morgen, å gruer meg faktisk ikke til gymen. Jeg hadde lyst til å sovne tidlig i kveld, å være bli og opplagt til i morgen. Ville vel på en måte vise meg selv og alle andre at jeg kan klare månedene fremover, å at jeg skal stå på. Så jeg vurderer å ringe til legen i morgen, og bestille meg en legetime. Få en resept på noe innsovningstabletter, så jeg kan klare dette. Anti-depressive har også blafret igjennom tankene mine opp til flere ganger, men jeg er bare redd det skal ta i fra meg en del av meg selv.

Jeg har veldig lyst til å gå meg en tur, men orker ikke kle på meg. Er redd jeg kommer til å vekke mamma, uansett så har jeg ikke noe sted å dra. Jeg skulle ønske det var sommer. Da er det ikke så nøye, man kan sette seg ned på hvilken som helst stein, fordi snøen forsvant for lenge siden. Men nå skal jeg gå å legge meg i sengen, prøve å gi det ett forsøk til. Å hvis det ikke går, får jeg vel bare finne på noe annet.

I WOKE UP TWO HOURS AGO..



Jeg våknet for rundt 2 timer siden. Jeg sto opp i 13-tiden for å spise, og gikk for å legge meg igjen. Det var så herlig å bare gå å legge seg i mørket på rommet, og kjenne at hjernen setter i gang å fantasere med en gang. Jeg er ikke helt opplagt i kroppen, noe som sier seg selv. Jeg har sovet rundt 18 timer, og jeg kan godt gå å legge meg om 2-3 timer, for å sove til i morgen. Først skal jeg rydde på rommet, se en episode med Gossip Girl. Kanskje noen episoder med One Tree Hill, spise en brødskive, så legge meg.

Jeg gleder meg egentlig ikke til i morgen. Hverken til maten, eller til gavene. Føler meg rett og slett kjempe deprimert, som jeg har gjort hver jul de siste årene. Skal kanskje en liten tur til Tøyen i morgen, for å besøke Andrew. Har enda ikke fått gi henne gave, så jeg håper de har tid. Har ikke så mye annet å ta meg til før kl 17.

Q: Gleder du deg til i morgen?

SLEEP AWAY THE SADNESS OF TODAY.



Jeg er fryktelig sliten, og er klar for å finne senga og sove noen timer. Jula står for dør, og lillebror vil bake pepperkaker. Jeg er tilbake der jeg var for 2 år siden.. "Lillevenn, du må være stille, Victoria har vondt i hode.."

Jeg.. aner ikke hva som skjer.

I CAN'T FEEL ANYTHING ANYMORE!



Jeg føler ingenting. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingenting.

Jeg føler meg alltid så tom, så fryktelig tom og ensom. Jeg klarer ikke gå på skolen, og jeg har prøver og prosjekter til langt over hode. Jeg har verdens beste venninne, men klarer ikke prate til henne lengre. Jeg har kuttet kontakt med nesten alle rundt meg. Jeg har fått meg type, men holder det stort sett for meg selv. Jeg vet ikke hva jeg vil lengre, og jeg vet ikke hva jeg driver med. Humøret mitt er så vekslende, samtidlig som jeg ikke føler noenting. I det ene øyeblikket er alt helt okey, i det neste er alt galt. Jeg er blakk, men driver fortsatt å bestiller ting på nettet. Jeg vet det ikke er smart.. Men jeg klarer ikke.

Mamma trenger meg hjemme. Jeg har flyttet hjem for en ukes tid.. Så er det jul. Det vil si mer tid hjemme. Mer tid i galehuset. Jeg kan kjenne det allerede.. Hver eneste høye lyd fester seg. Jeg har vært her i bare noen timer, og er sliten. Jeg var sliten før jeg kom hit.. Jeg var sliten før jeg tenkte tanken. Jeg har vært sliten veldig lenge nå. Jeg har vært sliten i over 6 mnd. Jeg har vært sliten siden det hele startet. Og jeg føler meg fortsatt like død. Nei, jeg er ikke død.. Jeg vil legge meg ned å dø. Forsvinne fra verden, kutte all kontakt. Bare.. Forsvinne.

Jeg føler at det går i feil retning, og jeg har null støtteverk rundt meg. Magefølelsen sier at jeg ikke kommer til å bestå i alle fag til jul, det vil si null stipend.. Som vil si null skole. Tilbake der jeg startet. Utbrent.. Uten noe støtteverk. Klarer jeg ikke dette året, er jeg redd jeg blir å gi opp. I 3 år har jeg forsøkt å fullføre skolen, uten hell. Jeg har ikke holdt ut ett eneste år på skolebenken.

Tenk om jeg dropper ut..... Hva skjer da?

"KOKAIN!" - Var det første som slo ned i tankene mine.


Han kom å spurte om han kunne ta en prat med meg. Spurte om det gikk bra, og jeg satt der å nikket som den jævla dukken jeg er blitt. Han spurte om hvem jeg bodde sammen med. Hvorfor jeg ikke bor sammen med min mor, og om jeg hadde noe kontakt med min far. Jeg holdt tilbake informasjon om det meste, nikket bare.  Noen ganger presset jeg frem ett ja, eller ett nei.

Han begynte å prate om min faglige interesse og innsats. At jeg er som en av og på bryter. Jeg er en av de få, som har ett visuelt blikk, av beste klasse.  Hvis bryteren er på, kan jeg få til det mest utrolige, men er den av.. Er jeg vanskelig å få kontakt med, og jeg gjør ingenting faglig. I tillegg har jeg fått høyt fravær den siste tiden, spesielt den siste uken.. Og jeg kunne ikke gjøre annet enn å beklage.  Han mente jeg hadde en unormal adferd. Så vekslende.

Han spurte om mitt forhold til alkohol, rus ble også nevnt. Jeg bare satt der, kunne ikke si ett ord.  Det er ikke første gang folk tror jeg går på dop.  Jeg begynner derimot å bli lei av det.. Jeg ekke rusa, jeg er psyk.

THEY TOLD ME TO FORGET.



DØDEN HJEMSØKER MEG I DRØMMENE MINE



Jeg drømte at bestefar døde i natt. Hva er det med alle disse drømmene om dødsfallene? Jeg har  en bok om drømmetydning, men den sier meg egentlig ikke så mye. Jeg føler at det er noe jeg overser. At det er derfor jeg har så mye mareritt. Fordi jeg overser det drømmene prøver å fortelle. Jeg aner ikke. Mange mener at dette med mareritt bare er tull, men jeg tror det er underbevistheten som prøver å fortelle meg noe.