Feelings & thoughts

Brev fra skolen



Tanta mi tok med et brev som var kommet til meg (skolen sender brev dit). Var karakterutskrift og et koselig brev fra læreren min. Litt spesielt å få brev, men ting gikk jo litt galt på slutten med vold mot engelsklærer, sykemelding og alt det der. Hun ringte meg også for noen dager siden og fortalte at hun mente at jeg var en av de beste elevene hun noen gang har hatt, og det var utrolig morsomt å høre. Kommer nok til å ha det med meg hele livet :)

Gått tom for ungdomsrett


Foto: http://tumblr.com

Jeg har nettopp kommet hjem fra mamma og finner et brev fra utdanningsetaten. Det står at de har strøket søknaden min om videregående opplæring, at jeg har gått tom for ungdomsrett på vgs. Så jeg blir ikke å komme inn på skolen til neste år. Karakterene mine suger enda jeg gjør så godt jeg kan. Det er 45 plasser på MK3, hvorfor skulle det i det hele tatt være plasser igjen etter at restplassene er blitt fylt opp? 

Voksenopplæring ja. Det er det jeg blir anbefalt å søke på. Jeg har nettopp vært inne på den magiske siden til utdanningsetaten og der står det at man må være 25 år. Så hva skal jeg gjøre i 5 år før jeg kan fullføre videregående.. Leve på sosialstønad?

Hvorfor er det ingen som har fortalt meg at jeg har brukt opp ungdomsretten min? Kunne de ikke sagt det før jeg søkte på videregående til neste år så jeg kunne søkt om å få utvidet ungdomsretten.. neida. Ingen sier noen ting, og fristen for å søke på vgs gikk ut 1. Mars. Så uansett hva som skjer fremover, er neste år borte.

"Du må se lyst på fremtiden"
Mmm. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg i det hele tatt forsøker å planlegge et fremtidlig liv når alt går i dass uansett.  

This world will never be what I expected



Notat 24. September 2011
Det er ikke noe mer jeg vil føle, høre eller se. Jeg vil vende ryggen til livet, slik det har gjort mot meg. Jeg vil ikke tenke mer, vil ikke leve mer. Mamma har reist i fra meg, Chris vil ikke ha meg. Tele2 vil ha penger jeg ikke har, og det samme er det med Lindorff og resten av gjengen. Jeg har ikke tålmodigheten Lånekassen vil ha av meg, det er penger det er snakk om. Jeg vil bare glemme alt, vende ryggen til verden. Så jeg gjør det. Jeg legger meg ned i mørket. Jeg orker ikke mer. 

Jeg kom meg på skolen i dag, men er glad jeg droppet gymmen. Er helt utslitt og skal straks ta kvelden. Orker ikke tanken på å rydde rommet eller å få i meg noe skikkelig mat. Er ett ork bare å tenke på å dusje. Jeg har nesten sovet helt siden lørdagskveld. Er ikke mange timene jeg har vært våken, er ikke mange av timene jeg vil være våken. Jeg er så lei av å tenke, når det ikke kommer noe godt ut av det. Liker å sove, eller å gå korte turer. Går som regel til samme sted hver gang, siden jeg vet at jeg aldri møter på en levende sjel der. Jeg er begynt å utfordre livet på en likegyldig måte, med å sitte på toppen av ruiner etter en gammel jernbane-bru, hvor det er en 10 meter ned. Faller jeg ned, blir jeg vel funnet en gang av en eller annen turgåer som hører telefonen min ringe oppe i skogen. 
Er så deilig å komme dit, sitte på toppen. Helt ytterst på kanten. Bare se ut i luften, klarne tankene. Kjenne vinden som blåser i håret, og jeg kan tillate meg selv å tenke at jeg er helt alene i verden. Det er en utrolig deilig følelse. Jeg blir aldri lei av det stedet, kommer til å være yndligsstedet mitt i lang tid fremover. 

Høsten er kommet..


Foto: Dimitri Koutsomytis

Høsten er kommet. Det betyr at mamma flytter snart. Det er merkelig hvor avhengig jeg er blitt av henne. At hvis hun er for lenge borte, må jeg ringte å be henne om å komme hjem. Fordi jeg hater å være alene hjemme, også på dagen. Det er ingen lyder, mamma er ikke her. Det er ingen her, jeg er helt alene. 

Snart skal hun flytte fra meg igjen. Til vanlig er det barna som flytter fra sine foreldre, ikke motsatt. Men jeg håper hun finner det hun leter etter. At det fyller alle hennes forventninger. At kanskje livet har goder til henne også. 

DETTE ER TOPPEN AV KAKA



Alt har vært feil i en god stund, men jeg har bare skjøvet det vekk. Ikke snakket om det, prøvd å unngå å tenke på det. Jeg har begynt å utvikle ett hat mot meg selv igjen. Jeg hater kroppen min, klærne mine, håret mitt, ansiktet mitt. Jeg hater rett og slett hele meg, og den jeg er. Og jeg blir ikke kvitt meg selv.. Jeg er her hele tiden. Og jeg er hos mamma hele tiden. Og sier hele tiden ja til å sitte barnevakt, fordi jeg trenger pengene så inderlig, men jeg er så himla sliten for jeg er her dag inn og dag ut. Det er aldri fred å få.. Ikke i 2 sekunder. 

Så skjer denne katastrofen. Jeg trodde først ikke at jeg kjente noen på Utøya, men jeg tok feil. Jeg kjenner to stykker, som enda er savnet. Det er gått 2 døgn, hvor faen kan de liksom være enn på bunnen av havet. Havets bunn. Havsbunn. Jeg har sitti å glodd på nyhetene siden jeg kom hjem i 18-tiden på fredag. Det står på hele tiden, fordi jeg er redd jeg skal gå glipp av noe. Jeg finner meg selv hele tiden på gråten, men tar meg sammen. Men nå har jeg tatt inn for mye informasjon, det er for mye. Å tenke på at jeg kanskje aldri får se Henrik eller Espen igjen gjør meg veldig vondt, jeg har ikke sett dem så mye siden jeg flyttet fra Bodø, og er ikke de jeg har hatt noe særlig kontakt med. Men jeg husker tiden da vi pleide å finne på ting. Og.. Det er bare helt ubegripelig at de mest sannsynlig er borte. 

Jeg mistet grepet. Ringte og kjeftet opp typen min for alt han gjør feil, og alt han ikke gjør feil. Jeg føler meg helt jævlig, jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne gjøre noe slikt. Jeg er.. Så møkka lei av meg selv, og jeg skjønner om alle andre er det også. Jeg beklager til Chris for at jeg er gal til tider, og til Marita for at jeg er en dårlig venn. 

Jeg sitter barnevakt i kveld også.. Men skal gå å legge meg for å dø i dusjen i 20 minutter, før livet kaller igjen. Det er jo aldri fred å få. Jeg er døds sliten, og føler meg skitten og ekkel som alltid.

Kondolerer til alle som har mistet noen der ute.  

VURDERER BODØ..



Jeg vet ikke hva jeg vil lengre, og føler meg på en måte trokket i flere retninger. Føler ikke at det er noe eller noen som holder meg igjen her i Oslo. Tigerstader er liksom så stor og tom, føler at den sluker meg. Det er liksom ikke noe hjelp å få noen steder, mens i Bodø.. Der er alt så mye enklere. Jeg hadde verdens beste støtteverk rundt meg, og jeg savner det. Går det galt her, så går det galt...da ligger du der.  Mens i Bodø der er det alltid noen som holder ut en åpen hånd.. Jeg savner den tryggheten, den forsikringen om at det alltid er hjelp å få. 
Jeg vil egentlig fortsette å gå skole her i Oslo, men jeg klarte så vidt å bestå i år, så hvorfor skulle det være lettere til neste år, og hvorfor skulle alt være så mye bedre til neste år. Jeg kommer til å være i denne sinnstemmningen for en hel evighet, og det er bare noe jeg må innse. Jeg har vært deprimert siden jeg var 13-14, og er det fortsatt. Ikke alltid like alvorlig, men alltid en tung baktanke.  
Hvis jeg flytter til Bodø, vet jeg ikke om jeg skal gå skole eller om jeg skal jobbe, eller hva jeg nå enn skal gjøre. Det jeg vet er at.. Jeg finner ut av det. Alt, absolutt alt er så utrolig mye enklere der. Og jeg har familie rundt meg, og det er jo ikke noe i veien for at jeg kan ta meg en tur til Oslo i ny og ne. 

SAVNER LYST HÅR



Savner skikkelig å la lyst hår. Savner overgangen fra mørkt til lyst. Hvor glad man blir hver gang man bleker håret og ser at det er blitt enda lysere. Faen.. Jeg lovte meg selv å ikke bleke håret igjen. Vi får se hvor lenge jeg klarer å holde meg på matta. 

IT REMINDS ME OF HOW MUCH I'VE FORGOTTEN

Jeg var innom liseliten.com i dag, en blogg jeg leser støtt og stadig. Men jeg har faktisk ikke vært der inne på en stund, og fant en link til en episode av Puls, som handlet om selvmord. Min tidligere "psykolog" Lars Mehlum er med i den. Jeg gikk på en slags gruppeterapi for rundt 1 år siden. Jeg kan egentlig ikke huske noen ting av det. Jeg kunne møtt de samme menneskene som var i gruppen, og jeg ville ikke kjent dem igjen. Jeg husker egentlig ikke hva behandlingen gikk ut på en gang. Annet enn at jeg syntes mye av det var idiotisk, og at jeg kastet bort tiden min. 
Det skremmer meg så utrolig å innse hva jeg ikke husker lengre. At hukommelsen min er dårligere enn jeg trodde. Jeg husker svært lite av mine siste 3-4 år, og jeg aner ikke hvorfor.  Jeg har liksom bare armene mine til å minne meg på hvordan tiden var.

Jeg tror jeg burde begynne å skrive ned tankene mine igjen, sette ord på følelser. Jeg kjenner at det går i surr noen ganger.

SNART TOM FOR SMERTESTILLENDE




Jeg er snart tom for smertestillende, noe som er sinnsykt lite gøy når man har menssmerter og dunkende hodepine. Men det går bra når jeg får en slik melding, å blir sittende å smile for meg selv.
Etter at jeg slutta på pilla.. Jeg blir så sliten av å ha mensen. Hadde nesten glemt av hvordan det var. Trillet tur med babyen til mamma i går kveld sammen med Marita, og jeg trodde jeg skulle krepere. Fikk så sinnsykt vondt i ryggen at det var like før jeg satte med ned på bakken for å gråte over hvor invalid jeg var. Det er mye bedre i dag, har sikkert mye med at jeg ikke har fraktet den gigantiske baggen min fra mamma og hjem, noe jeg da gjorde i går.
Jeg liker ikke mensen. Det har seg ikke sånn at jeg bare ikke liker den, jeg hater den faktisk ganske intenst. Utrolig nok klarer jeg å komme overrens med den, i alle fall til tider. Jeg mener.. Når jeg ikke ligger å skriker på gulvet fordi jeg har så vondt at jeg ikke vet om jeg skal bli liggende eller stående. Men jeg er lei av p-piller. Evig mas, når det kommer til den der. "Har jeg tatt pilla i dag? Tok jeg den i går? Når tok jeg den sist?" Så jeg skal endten få meg p-stav eller p-sprøyte. Jeg er ikke så veeeldig glad i sprøyter, og tanken på at den skal settes i en muskel gjør meg enda mer nervøs. Har faktisk mye mer lyst til å få en stav på 4cm stappa opp i armen. Høres mer behagelig ut etter min mening, er du ikke enig?

Noen tips eller meninger dere mener jeg burde vite når det kommer til p-stav/p-sprøyte?

SHIIIT, 19ÅR ALLEREDE

Hadde gitt mye for en drink nå.

Bursdag i dag! 19år gammel. Føles som 90, før jeg aner ordet av det sitter jeg på ett gamlehjem å stirrer ut i løse luften. Dagen har vært ganske grei. Har vært på skolen, så dro jeg til byen for å møte Camilla og Charlotte. Vi stakk en tur på niss og fikk med oss 2 omvisninger. Makeup og Kunst. Var jo i og for seg litt interessant, men lyset på kunstlinjen tok nesten livet av meg. Har ekstrem hodepine i dag, og føltes som jeg skulle gå i gulvet flere ganger.
Nå skal jeg pakke om vesken min, og dra til Chris for å få kos og pleie<3

FUCK VALENTINE'S DAY!


Valentine's day har alltid vært en av de dagene man faktisk setter seg ned og tenker litt over. Det er tross alt en dag hvor man skal vise kjærlighet for hverandre. Men så lenge jeg kan huske, har jeg aldri opplevd noe bra på denne dagen. Før kunne jeg og besteveninnen min Susanne, sitte å snakke om denne dagen i flere timer. Om hva man egentlig forventet og hva man mente. Jeg kjenner mange som mener at Valentine's day er noe dritt, enten de er single eller ikke. Jeg tenkte at dette året kunne jeg vel våge å håpe at det kunne skje en forandring, siden jeg har type og han virker ikke helt retarded. Men neida. Falske forhåpninger. Denne dagen er faktisk viktig for meg, av en eller annen grunn. Jeg pleide å mislike denne dagen så sterkt, at jeg nesten hatet den. Fordi den gjorde meg så trist. I dag er jeg trist, og irritert. Enda jeg lå å koste meg med en Smirnoff Ice i badekaret med min kjære i over 1 time. Men med tanke på at han hadde glemt det, at han nesten ikke vet hva Valentine's day er.. Nei. Faen. Jeg er i drit dårlig humør. Er sint på livet i dag, og det må da være lov.
Jeg tar kvelden.. Og skal komme med ett mye gladere innlegg i morgen.

Valentine's day er og blir den verste dagen i året.

HUMØRSVINGNINGER OG P-PILLER



Med bakgrunnsstøy fra oppvaskmaskinen, og en røyk i hånda, bestemte jeg meg for å prøve å skrive litt.

Jeg har hatt litt av en humørsvingning i dag, noe som jeg beklageligvis lot gå ut over typen min. Jeg trakasserte han med meldinger, og nektet å ta telefonen når han ringte. Hva han hadde gjort galt, kan jeg ikke huske. Straffen min er at jeg ikke får se han før onsdag, noe som regnes som ren tortur i mine øyne. Han mener jeg trenger å tenke, å finne ut hva som egentlig er problemet. For en ting er jeg enig i, jeg kan ikke holde på slik uten grunn.

Det har opp til flere ganger hent at jeg blir i fryktelig dårlig humør når jeg skal ta min daglige dose av østrogen og progestin. Nå må du ikke få feil inntrykk.. Jeg vil ikke ha barn, og jeg vet faktisk ikke om jeg ville overlevd hvis jeg fikk vite at jeg var gravid. Derfor er det jo uhyre viktig at jeg tar den fordømte pilla hver dag. Jeg har bare ikke lyst til å ta den, rett og slett. Det er ikke slik hver dag, men noen ganger virker det bare som en god idè å la være. Jeg er glad jeg ikke går på anti-depressive, for det kunne ikke endt særlig bra med mitt ikke-ta-pilla-humør.

Jeg har vurdert å få meg p-stav utallelige ganger. Men å betale 1250kr + legetime, er litt mye på en gang.

Glad for å dra herfra.





Skjønner du hvorfor jeg ikke vil være her? Legger du i fra deg noe, er det stor sjanse for at det blir ødelagt. Tror det er den 5 eller 6 Nintendo DS'en lillebroren min har. Alle er blitt knekt, bitt i stykker, helt melk i, knuste skjermer etc. Nå ødela nettopp lillebroren min på 2år en liten ting på kameraet mitt. Klart heldigvis å feste den igjen etter mye om og men. Jeg er glad jeg skal dra herfra. Tar bussen som går om en halv time. Gleder meg, selv om det føles galt å si det.

Flytter tilbake i dag.

Jeg har pratet med mamma, og hun sa seg enig i at det var best at jeg flyttet tilbake til Tone. Så i dag skal jeg pakke baggen min, å stikke herfra. Burde ganske starte nå, så jeg rekker å ta to turer, slik at jeg får med meg alt jeg har her. Det er ikke så veldig viktig, kan jo bare dra hit etter skolen i morgen. Forhåpentligvis kunne jeg fått mamma til å kjøre meg, men jeg tror neppe hun orker det. Hun må jo ta med seg begge ungene, å jeg skal si meg enig i at det er litt av ett oppdrag til tider.

Jaja. Bare å komme i gang, så jeg faktisk går gjort noe i dag.

Farget håret i går kveld.



Jeg hadde ikke noe bedre å gjøre, å kom på at jeg hadde mørkebrun hårfarge liggende. Uheldigvis var det akkurat ikke nok i pakken til at jeg fikk dekket håret 100%. 97% ble dekket der i mot, noe som får fungere så lenge. Ikke har jeg råd til å kjøpe mer farge. Det er ikke verdens undergang, for det synes nesten ikke. I alle fall ikke nok til at jeg gidder å bry meg. 
Jeg har fortsatt lyst på clips, men får nok ikke råd til det denne mnd siden jeg har kjøpt rundt 5-6 pakker på faktura og månedsregning. Noe som minner meg på.. Jeg trenger nytt mndkort. Får vel ringe å si i fra til bestemor, hun har sagt hun skal betale for det helt til jeg blir 20år så, hvorfor ikke. 

Jeg trenger noe å gjøre frem til klokken begynner å nærme seg 22-23. Fikk selvfølgelig ikke nok søvn i natt, enda jeg prøvde å legge meg så tidlig som mulig. Jeg er dødstrøtt, er redd jeg kommer til å sovne hvis jeg ikke finner på noe å gjøre snart. Jeg skal gå å spise opp resten av middagen, føles som jeg ikke har spist siden lunsj. Men jeg spiste jo middag når jeg...... Det var da veldig til babling. Sorry!

VANSKELIG VALG

Jeg har tenkt litt på dette. Først hadde jeg lyst til å bo hos Tone, men være hos mamma i en ukes tid. Når jeg hadde vært her i 2 uker, hadde jeg lyst til å bli boende hos mamma. Nå er det straks gått 3 uker, og har lyst til å dra tilbake til Tone. Problemet er.. Jeg har kjøpt meg seng til 1800 kr, og jeg er ikke så fornøyd med å forlate den. I tillegg har jeg ikke pratet med mamma om dette, og jeg er redd hun skal bli lei seg hvis jeg drar.

Jeg skulle gjerne blitt boende hvis jeg hadde ett eget rom, noe jeg har hos Tone. Der har jeg ikke klesskap. Ikke at jeg har så mye av det her heller. Men herregud, det kan da ikke være så vanskelig å få tak i en jævla komode eller noe. Jeg er nesten nødt til å ha noe å ha klærne mine i. I tillegg skal jeg bli litt mer ryddigere. Hos Tone har jeg vært flink til å rydde av og til, men når jeg ikke har gjort det har det vært klær over alt. Uansett.. Så bor jo ikke mamma så veldig langt unna. Bussen går fra dør til dør. Den tar ikke mer enn ca 10-20 minutter.

Jeg tror jeg stikker av. Jeg blir for sliten av å være her, det er for mye å ta hensyn til. Må alltid passe på hvor jeg legger ting, så ikke småbrødrene mine skal få tak idet. Det er gråting, syting, og kjefting hele tiden. Jeg føler jeg svikter mamma.. Men jeg er nødt til å tenke på meg selv, hvis ikke kommer jeg i alle fall ikke til å få fullført dette skoleåret.

Grunner for å bo hos Tone og Roger:
Mye alene tid
Kan høre på musikk så høyt jeg vil
Ingen rører tingene mine
Jeg kan sove når jeg vil
Eget rom
Mer plass
Dusje når jeg vil
Kortere vei til skolen
Chris kan sove over
Null stress
Røyke ute
Stille og rolig
2 butikker i nærheten
Kan stjele Marita sine klær
Kortere vei til senteret.

Grunner for å ikke bo hos Tone og Roger:
Null skapplass
Køyeseng
Marita stjeler klærne mine
Sint Roger om morgenen

SPØRSMÅL: Hvordan skal jeg si det til mamma?:/

Det er deilig å tilbringe dagen i senga.

Mens de fleste av dere er på jobb eller skole, ligger jeg hjemme og koser meg. Riktig nok, det er ikke mitt hjem, derimot kjæresten min sitt. Jeg har fri i dag, så jeg bestemte meg i går kveld for å overnatte slik at jeg kunne sove lenge. Det er litt merkelig å våkne, å vite at jeg er den eneste i huset.. Å at jeg så vidt kan huske at Chris sto opp for å dra på jobb. Han må jo ha gjort det, for han er borte, å det har han vært en god stund nå.

Skolen ble ikke helt som forventet i går. Jeg fikk vite om mine dårlige karakterer, og jeg ble enda mer skuffet når jeg fikk karakterene mine i mediefag. Jeg var så flink i starten.. Jeg fikk så mange 4'ere og mener å huske at jeg fikk 2 5'ere også.  Jeg klarte selvfølgelig å sovne, og var borte i over en time. Jaja..

Jeg har mye å se frem til, å mye jeg kan telle dagene til. I tillegg har jeg fått post, og det er pakker som ligger å venter på meg på posthuset. Jeg gleder meg! Jeg må bare.. Komme meg ut av huset først. Tror jeg venter til Chris er ferdig på jobb,, Jeg skal prøve å få han til å kjøpe med mat til meg:D

NYTTÅRSFORSETTER / HVA SOM MÅ GJØRES I 2011

Nr 1 - Starte å svømme
Jeg skal kjøpe meg medlems-skap i Actic gym & bad. Det koster 320 kr mnd eller no, noe som ikke er så mye med tanke på at det koster 56kr kr for å bade EN gang. Planen er å dra å svømme 3 ganger i uken. Mandag, onsdag og lørdag.

Nr 2 - Gå ned i vekt
Jeg synes det er pent å være tynnere enn normalt tynn. Nå snakker jeg ikke om å være så syle tynn at man ser hvert bein i kroppen. Men om å fremheve det litt. Jeg synes det er pent når man har slanke fine bein, en stram flat mage. Ribbein som synes. Skulderblader og kragebein som stikker litt mer ut en vanlig. Jeg har lagt på meg 6kg de siste mnd. De fleste vil si at det ikke synes, eller at jeg bare snakker tull. Målet mitt er å gå ned 5kg. I alle fall i første omgang. Jeg har fått ett ganske normalt syn på kroppen min igjen, så var det bare å ikke ødelegge det da.

Nr 3 - Skole
Jeg skal fullføre vg1 i år, og jeg skal komme inn på vg2. For å klare dette er jeg nødt til å ta meg sammen. Begynne å dra på skolen igjen. Jeg ville faktisk på skolen de siste dagene før jul, og det føltes ganske godt å gjøre noe. Så jeg skal stå på fremover, og jeg skal ikke gi opp selv om det er tungt noen ganger. Jeg skal begynne å sette av 3 timer i uka, til å regne matte blant annet. Dette er ett fag vi ikke har i neste skoleår, så det er viktig å få gode karakterer for å komme inn.

Nr 4 - Metaltown 2011
I år.. SKAL jeg på metaltown. Jeg hadde fryktelig lyst til å dra for 2 år siden, men jeg fikk ikke lov og var blakk i tillegg. System of a down og korn, er ikke noe jeg vil gå glipp av. Så jeg skal faktisk gjøre det. Jeg stikker på Metaltown 2011!

Nr 5 - Hove festivalen 2011
Jeg var på Hove 2010, og skal dra i år også. Jeg begynte å glede meg allerede en uke etter at Hove 2010 var ferdig. Planene er så og si klare. Jeg mangler bare januarstipendet mitt så jeg får bestilt billett, så er det hovedsaklig i boks. 2011 kommer til å bli 1000 ganger bedre enn i fjor!

Nr 6 - Foto
Jeg har kamera.. Jeg pleide å bruke det, men tar meg rett og slett ikke tid til det lengre. Så 2011 skal jeg bruke på å ta maaasse fine bilder. Og jeg skal begynne å redigere.

Nr 7 - Legge av penger
Jeg skal begynne å legge av 2000kr i mnd. Jeg skal tross alt på Metaltown og Hove i år, så her trenger vi en god del penger. I alle fall til Hove. Hovedsaklig skal vi ta med oss halvparten av alt vi ikke eier enda, for å vise verden at vi er über kule:D

Nr 8 - I'm not gonna lose it.
Jeg har vært ganske flink det siste halvåret. Jeg har slutta å klandre meg selv for alt som går galt. Jeg har ikke forsøkt å psyke meg selv ned på flere mnd. Ikke har jeg skadet meg selv fysisk heller, uansett hvor stor trangen har vært. Jeg skal fortsette med det så godt jeg kan. Klarer jeg å holde ut i ett halvt år til, skal jeg gi meg selv en tatovering som belønning.

Nr 9 - Skriving
Jeg skal sette av 1 time om dagen til skriving, om det så er ett dikt eller en filmanalyse .  Får jeg ikke til, skal jeg skrive om at jeg ikke får til. Jeg SKAL skrive i 1 time, og jeg SKAL IKKE lese hva jeg har skrevet etterpå. Jeg skal følge virrvarr sine råd; legge det bort og glemme det. Heller finne det frem etter 1 mnd, for så å ta en titt om det er brukbart materiale. Jeg vil fortsette å skrive om livet mitt, jeg vil fortsette på boken jeg en gang startet på. Min egen, personlige biografi som ingen andre får lese. 
Grunnen for at jeg vil skrive en bok, er fordi jeg vil legge den bort, for så å finne den igjen om 10 år,  og kunne lese om hvordan alt var, og hvordan det ikke var. Hvordan alt jeg ønsket skjedde, og hvordan noe aldri skjedde. Jeg vil skrive om sorgen og gleden. Hvordan alt påvirket meg, både godt og vondt. Hvordan det har gjort meg til den jeg er i dag, å kanskje i morgen, og dagen etter der.

Nr 10 - Piercing & Tattoo
Jeg skal slutte å være så pysete når det kommer til nåler. Problemet mitt er.. Jeg ekke redd for sprøyter, men piercing nåler osv. I 2011 skal jeg ta 3-4 piercinger. Cheeks og smiley er iallefall det som er bestemt. Jeg skal iallefall få tatt en tatovering til, kanskje det blir flere. Vi får se hvordan økonomien ligger an.

Spørsmål: Hva skal du gjøre i 2011?

 

SOSIAL ANGST...?



Helvete starter i det jeg går inn på bussen, å ser etter ett ledig sete, helst for meg selv. Noe som jeg vil tro er umulig, siden det er tidlig på morgenen. Alle skal på skole og jobb, jævla A4-mennesker.
Jeg gruer meg. Kan kjenner angsten som en knyttneve i magen, enda det er 7 timer til. Jeg klarer å overleve på toget, fordi folk klarer å opprettholde en viss respekt for andre. Du skal ikke stirre på jenta med lyselilla hår og piercinger, som ser ut som hun har lyst til å forsvinne ned i bakken.
På bussen.. Der er det noe annet. Jeg føler meg alltid nedstirret. Sitter alltid å ber stille bønner, håper at ingen jeg kjenner skal komme på. Åh hvorfor det? Jeg aner ikke, det hadde sikkert vært hyggelig med litt kjentskap, så man kunne føle seg litt mer komfertabel.

Jeg viste ikke en gang at jeg hadde sosial angst lengre. Før jeg skulle ta bussen fra mamma. Den jævla 77 bussen, jeg kan ikke fordra den. Og nå må jeg benytte meg av den hver dag..

TWO WEEKS OF SILENCE

Jeg har ikke blogget på rundt 2 uker, pågrunna mangel på nett,minnekortleser, skole og stress. Jeg har gjort så mye, og fortsatt ikke blogget. Jeg har shoppet litt, fått syntetiske dreads, tatt dem ut fordi jeg ikke kunne leve med det. Jeg har begynt på skolen, sammen med Andrew. Jeg har farget håret brunt. Jeg eier tydeligvis ikke venner i denne byen lengre. Jeg har ikke noe fast sted å bo. Jeg venter på stipend, og tror at alt kommer til å bli bra når jeg først får det.

Jeg tar overhode ikke bilder lengre. Jeg føler ikke at jeg gjør annet enn å være på skolen. Jeg har mer eller mindre begynt å innse at jeg har tatt meg vann over hode. Føles ut som jeg holder på å drukne, uten at noen legger merke til det. Ikke får jeg noe ros for å komme meg på skolen hver dag.. Er du klar over hvor tungt det er? Alle sier bare at jeg skal stå på,stå på. Hva skjer da, hvis jeg legger meg ned? Den store skuffelsen igjen? Neei, det kommer aldri til å bli noe ut av Victoria, hun kommer aldri til å oppnå noe. Jeg kom inn på Media.. Det skal mye til med mitt snitt. Jeg vet jeg ikke burde legge meg ned. Men det er bare ett spøsmål om tid, før jeg ikke klarer mer. Og det er trist, men det er sånn ting er.

I'M LEAVING TOMORROW.



Jeg har vært her i 14 dager, og har så vidt vært utenfor døra. Kun for å røyke, og for å sette meg inn i bilen. Tidligere pleide jeg alltid å gå ut i naturen. Sette meg på berget, eller en sten i skogen. Tenke over livet. Jeg har ikke gjort dette. Ikke en eneste gang. Hva er grunnen, spørr jeg meg selv. Latskap? Kanskje. Eller likegyldighet. Jeg tenker nesten ikke lengre. Føler at alt bare går på autopilot. Noe som er feil for en person som meg. Jeg har alltid vært en tenker. Alt av hjernemasse bare renner ut. Snart sitter jeg bare der å ser i taket, uten å tenke. Jeg føler meg eldgammel..

02092010





Jeg har alltid hvert glad i å pakke, men er ikke akkurat flink til det. Siden jeg flytter kan jeg ikke tenke at jeg overlever uten noe av det. Selvfølgelig skal jeg legge noe igjen, og få bestemor til å sende det i posten, etter at jeg har funnet meg fast bopell. Men fremover skal jeg bo hos Tone, som er en veldig god venninne av mamma, og moren til barndomsvenninen min.

Jeg er utrolig heldig som har besteforeldrene mine. Fikk 1300 hos bestemor + flybillett til 800 kr. I tillegg fikk jeg 500kr av bestefar. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem, de skjemmer meg opp i skyene. Bestemor: Nå må du ikke kjøpe masse klær for pengene. Du har nok av klær." Hun skulle bare v ist. Jeg eier nesten ikke klær. Skulle gjerne byttet ut alle klærne mine uten å angre ett sekund.

Jeg stikker til Bodø i mårra. Camper der i helga, og stikker til Oslo på søndag. Kryss fingrene for at jeg kommer inn på Hellerud på mandag, det gjør iallefall jeg. Da hadde en drøm blitt oppfylt!

I FUCKING HATE MY BODY!



Jeg har gått opp 3 kg. Skulle tro verden faller i grus, for det er akkurat slik det føles. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre, for tanken er begynt å slå meg. "Hvorfor ikke bare spy.. Så er du kvitt kiloene på 1-2-3". Jeg gikk ned 9 kg, hadde 8kg igjen. Jeg er tilbake på 11, og vet ikke mine arme råd. Det gikk ikke som planlagt, og jeg er lei av å være misfornøyd.

ROADTRIP!



I morgen starter den lange bilturen til Nordland, sammen med mamma og mine to yngre brødre. Det kommer til å bli ganske slitsomt. Men skal bli utrolig deilig å komme frem. Blir mest sannsynlig stopp i Trondheim og Mosjøen, før vi når vårt endelige mål. Tjongsfjord, i Rødøy Kommune. Det skal bli så sykt deilig å spise bestemor sine rundstykker med salami. Se så mye film som jeg bare klarer. Gå tur i skogen, og i fjæra. Møte gamle venner. Og unne meg gleden av å dra til Bodø og møte vennene der. Jeg har ikke vært nordpå siden påske. Så det begynner å bli en god stund siden. Tross alt er det yndlingsplassen min, den eneste plassen jeg kan slappe helt av uten noen som helst form for mas.

Jeg kommer til å savne dere. Men husk.. Det blir bare 2 uker. Max 3.

HE JUST GOT MARRIED



Jeg fikk vite for bare en time siden, at pappa har gifta seg. Det som plager meg.. Er at jeg hørte det fra mamma, som har hørt det i fra slekninger. Som om det ikke var meningen at jeg skulle vite det. Det virker ikke som jeg eksisterer lengre. Jeg trodde grunnen for min skuffelse hver bursdag, var fordi han var ute på kjøre igjen. Men så viser deg seg at han enkelt og greit ikke bryr seg. Jeg har ikke hørt i fra han på 4 år.. 4 jævla år. Og jeg klarer ikke finne ut hva jeg har gjort galt, enda hjernen går på autopilot.

SYNTHETIC DREADS!



Nå er jeg drit lei av frisøren som jeg liksom er hårmodell for. Det skjer nesten aldri noe, og jeg har virkelig ikke tid til dette tullet lengre. Jeg skulle på photoshoot i slutten av mai. Jeg har enda ikke vært på noe, og jeg får heller ikke lov til å gjøre noe med håret. Nå er jeg lei av å ha kort hår, og denne irriterende blondfargen. Jeg vil ha det helt lyst. Så lyst som det går ann. På grensen til hvitt. Det skal jeg gjøre også. Jeg skal bleke det, og farge det. Så skal jeg få meg syntetiske dreads. Babyrosa som base farge, med litt hvitt. Jeg tror det kommer til å bli rå lekkert. Dreads er deilig, og jeg tror jeg kommer til å kle det kjempe godt. Bare vent.. Når lønna tikker inn på kontoen rundt den 28 august, skal jeg kjøpe meg telefon, nye klær og hår. Og av hår blir det dreads. jeg kan nesten ikke vente. Jeg gleder meg utrolig:P

Tror du jeg blir å kle det?

DEPRESSION IS NOTHING NEW



Jeg føler for å sperre meg inne, og glemme tiden. Jeg vil kunne skrive igjen. Kunne sette ordene på papiret, så jeg slipper å ha dem surrende rundt i hode. Jeg vil bare være hjemme. Kaste bort dagene på film og søvn. Ikke dra på hytta. Glemme all snakk om fest. Jeg vil ha ett eget sted å bo, hvor jeg kan gjemme meg i mørket. Så jeg kan slippe unna alt.
Hvis jeg ikke kan slappe av nå, når kan jeg da gjøre det?

YOU MAKE ME SICK!



Jeg har lyst til å legge meg ned å dø.

HAVE YOUR EVER BEEN IN LOVE?



"Have you ever been in love? Horrible, isn't it? It makes you so vulnerable. It opens your chest and it opens up your heart and it means that someone can get inside you and mess you up. You build up all these defenses, you build up a whole suit of armor, so that nothing can hurt you, then one stupid person, no different from any other stupid person, wanders into your stupid life. You give them a piece of you. They didn't ask for it. They did something dumb one day, like kiss you or smile at you, and then your life isn't your own anymore. Love takes hostages. It gets inside you. It eats you out and leaves you crying in the darkness, so simple a phrase like "maybe we should be just friends?" turns into a glass splinter working its way into your heart. It hurts. Not just in the imagination. Not just in the mind. It's a soul-hurt, a real gets-inside-you-and-rips-you-apart pain. I hate love."

Neil Gaiman

POLE DANCING



Er det noe jeg skal lære meg i løpet av livet. Før jeg blir kjempe gammel. Så er det Pole Dancing. Det er utrolig sexy og elegant på samme tid. Akrobatikk, styrke og fleksibilitet er ikke noe man sier nei takk til. Heller ikke økt selvtillit. Jeg har hørt at man kan oppnå ett bedre forhold til kroppen sin. Noe jeg føler jeg kunne hatt utrolig godt av. Det er en ypperlig treningsmetode som jeg har drit lyst til å satse på.

Jeg har hatt lyst til å lære det kjempe lenge, men har vel egentlig ikke turt å tenke tanken, og iallefall ikke delt den med andre. Jeg har til og med sett på 6-ukers kurs, og har utrolig lyst til å melde meg på. Kanskje det blir ett kurs eller to i løpet av året. Det hadde iallefall vært awsome!

Q: Hva synes du om pole dancing?

HOVEFESTIVALEN



Jeg gleder meg til hove! Endelig er bussbilletter fiksa, og jeg har slutta å bekymre meg. HERREGUD! Jeg gleder meg noe enormt. Kommer til å bli en livsopplevelse! Blir så evig kult. Jeg har sommerfugler i magen! Omg.. Jeg dør!

SKAL DU PÅ HOVE?
TA KONTAKT!

JEG VIL BORT!

Vi er på familiesenter. Det er stille, og låst overalt. Føles som jeg er tilbake på NPS. Bare at denne gangen er jeg ikke alene, og har nøkkelkort til døren ut. Likevel er det stille, og menneskene er alt for vennlige. Vennlighet er bra. Men jeg har aldri likt den rolige, stille stemmen. Smilet som konstant er der, og ett stjålent blikk mot deg bare for å vise at de ser deg. Nei.. Jeg føler meg ikke hjemme, og jeg er tilbake med tomheten. Jeg veit ikke hvor jeg hører til, og jeg har ikke lyst til å gjøre annet enn å finne ett hemmelig, mørkt sted hvor jeg kan legge meg ned å glemme verden. Bli borte for alltid. Jeg er lei av alle tankene, og lei av å føle meg håpløs. Jeg vil bort.
Føles som jeg lever i en tåkeverden. Dag og natt, akkurat de samme tankene. Virker ikke som noen ting blir å fikse seg. Jeg vil ikke en gang dra hjem. Jeg vet ikke hvor jeg vil dra. Jeg vil bare bort. Sove, sove, sove.

Jeg har kjøpt meg dagbok. Men klarer ikke skrive. Føler meg så utrolig håpløs. Dette med praksis-plassen kunne ikke en gang la seg ordne, enda jeg var så flink å gikk på Nav og leverte alle papirer som jeg skulle.

Jeg er tilbake hvor jeg startet, og alt blir bare mørkere for hver time som går. Jeg trenger noen å prate med, men jeg aner ikke hvem. Jeg føler meg så utrolig ensom. Som om jeg er alene i hele verden. Jeg skulle ønske alt bare kunne bli bra. Noen ganger angrer jeg på at jeg sluttet behandlingen. Ikke at det noen gang hjalp. Men det var vel bare det å vite at det var noen der å prate med.

FALLING AWAY FROM ME



Sommeren for 2 år siden.. Vi gjorde faenskap som folk flest. Vi snek oss ut om natten, for å gå på 7/11 og kjøpe kakao, bare for å sitte å prate til solen sto opp. Therese introduserte oss for KoRn. Vi hørte ikke på annet på flere mnd. Vi var så utrolig gode venner. Den svarte perioden. Emokids. Men utrolig gøy. Er så rart å tenke tilbake på. Jeg føler meg så utrolig gammel. Akkurat som om det er flere 10år siden, når det egentlig bare har gått 2.. Årene flyr, det gjør minnene også. Og jeg liker det ikke. Jeg vil tilbake til tiden hvor jeg iallefall var litt lykkelig.

Nå har jeg glemt hva både vennskap og musikk er. Enda det er en så viktig del av livet, så har jeg glemt det mer enn alt annet. Jeg savner Bodø, noe enormt. Enda alle menneskene som betydde noe er borte. Og jeg vet ikke hvor jeg skal lete for å finne dem. Eller om det er en mulighet. Kanskje vi bare har vokst helt fra hverandre.  Kanksje det bare er slik det er meningen at det skal være?

DEAR DIARY



Jeg savner å skrive dagbok. Å fylle ut side etter side. Pynte med klistremerker, lime inn bilder og og tekster man liker. Få ut frustrasjonen for alt det det er verdt. La alt bare slippe ut. Få det ned på papiret, uansett hvor vanskelig det er.
Det siste året har jeg startet flere ganger, bare fordi jeg ikke har hatt noe annet å gjøre. Så har jeg helt glemt den av i løpet av en uke. Men jeg kjenner det nå. Faen som jeg trenger det. Jeg har helt sluttet å skrive. Og skriver jeg noen få setninger, har det ingen mening. Det har ingen verdi.

Jeg skal begynne å skrive dagbok igjen. Må bare kjøpe meg en bok først. På Ark. Akkurat samme som jeg hadde før. Den som jeg fylte ut, den gangen jeg og Susanne var i Mosjøen, og kjøpte klistremerker for 500 kr. Jeg skal kjøpe meg en sånn igjen. Og noen klistremerker. Men jeg skal begynne å fremkalle mine egne bilder, og lime dem inn. Dagbøker er ikke bare dagbøker for meg. De er så utrolig mye mer. Jeg pleide å legge hele livet mitt i dem. Det er på tide å komme seg i gang igjen. Plukke opp de gamle trådene.

Jeg skal også begynne å skrive på boken min igjen. Bare at jeg skal starte fra begynnelsen av. Men først må jeg tenke litt. Lese litt av det jeg har skrevet tidligere, for å inhente inspirasjonen.

SOSIALKONTORET KAN DRA TIL HELVETE

Jeg var på sosialkontoret i dag. Sto opp kl 8, bare for å slå av en liten prat med min "saksbehandler". Jeg ble sittende der i 30 min, før jeg gikk å sa i fra. Og da hadde hun kommet og sagt at hun trodde at jeg hadde mørkt hår, så hun trodde at jeg ikke hadde kommet. Hun beklaget seg ikke en gang. Sa bare at det var en liten misforståelse.
Jeg fortalte om hvor sårt jeg trenger penger. Hun begynte å prate om å plassere meg på ett kurs. Enda jeg satt å fortalte at jeg skulle på Søndre Ås Gård i dag kl 14.00, og skrive kontrakt om praksisplass. Men at jeg trengte penger, og at det ville ta noen uker å få jobben i gang. Så legger hun da frem det at jeg kan få 1600 kr i mnd. Jeg gjentar. 1600 kr! Bare fordi jeg er skoleeleve. Jeg er da vel ikke noe skoleelev, jeg har slutta. Sluttrapport er sendt til lånekassen, og jeg får ikke lengre mine ynkelige 2500 kr. Men tydeligvis.. Så slutta jeg på skolen og sa i fra meg 2500 kr i mnd, for å få 1600. Hva faen slags nederlag er det.. Jeg flytter kanskje til bestemor. Der vil iallefall sosialkontoret hjelpe meg mer enn gjerne, og la meg gå hjemme uten å gjøre en dritt i tillegg.

Jeg synes de burde endre loven i Norge som sier at du er myndig når du er fylt 18 år. For det er bullshit i følge sosialtjenesten. Du ekke myndig før du er 23. De kan dra til helvete. Jeg skal aldri ha noe mer med sosialtjenesten her i Oslo å gjøre. Jeg er ferdig!

IMMACULE



Jeg vet ikke om det er det at jeg ikke klarer, eller om at jeg ikke vil. Men jeg klarer ikke sette ord på følelsene. Jeg klarer ikke ignorere dem, og jeg klarer ikke ikke ignorere dem. Jeg er i midten av det. I midten med de tomme ekle følelsene som ikke vil bort. Jeg er redd jeg ikke blir å holde ut stort lengre. Turene mine om kvelden har ikke stor virkning. Det forblir det samme. Tomt og ekkelt. Jeg er lei. Så utrolig lei. Skal det aldri komme en slutt? Skal det være slik for alltid? Hvis det er så, så er jeg ikke sikker på om jeg blir å holde det ut. Jeg vet for sikkert, at jeg ikke blir å holde det ut. Det er for lite. Det er for mye. For lite av det lyse, og for mye av det mørke. Jeg klarer det ikke. Jeg klarer det ikke. Jeg klarer ingenting. Jeg er så sliten.. Så utrolig sliten. Jeg klarer det ikke. Jeg klarer det ikke mer.

Nei..

BUT I CAN'T



There are so many things I want to say to you, but I can't..

THE BATHWATERS COLD, AND THIS LIFE'S GETTING OLD




I'LL NEVER FORGET



Jeg vil se Villmark. Som etter min mening, er den Norges beste skrekkfilm. Jeg har alltid likt skrekkfilmer, min favoritt sjanger. Men jeg har aldri vært særlig redd. Iallefall ikke i ettertid.. Villmark er annerledes. Jeg kjenner det i kroppen, bare ved å se for meg bildene jeg husker så utrolig godt. Skogen, musikken, tåken, galskapen. Hvor mulig det faktisk er. Hvor lett det er å bli gal. Bare ved å se for meg bildene, kan jeg kjenne lukten av skogen, fuktigheten i tåken. Mørket som sluker deg. Tristheten og panikken. 

Jeg tok en gang inspirasjon fra Villmark. Jeg skrev en stil etter ord jeg ikke kunne få ut av hode. De hadde satt seg fast, og de sitter der enda. Jeg husker dem så utrolig godt. Sikkert det jeg husker best fra hele filmen, uansett hvor mange ganger jeg har sett den, og ikke sett den. 

"Er du der?"

NEVER GOOD ENOUGH!



Som veldig mange andre jenter, har jeg vært plaget med dårlig selvtillit i årene som har gått. Jeg har hatet meg selv fordi jeg var stygg og feit. Men for 2 uker siden begynte jeg å innse at jeg egentlig ikke er så feit. Derimot normal. Hva er normal? Ikke tynn, ikke feit. Noe midt i mellom? Hvem vil være noe midt i mellom? Jeg vil være den de prater om, og beundrer. Jeg vil være tynn. Jeg _vil være tynn. 

Jeg har i rundt 2-3 uker hatt utrolig dårlig matlyst. Og jeg har vært overlykkelig for det. Det var liksom en gave. Jeg spiste nesten ingenting, og gikk mer enn jeg noen sinne har gjort. Jeg oppdaget hvor utrolig deilig det var å gå tur på tom mage. Kjenne tomheten for hvert skritt du tar. 

Mangelen på matlyst var plutselig borte, og jeg ble sittende å knaske på knekkebrød med smør for harde livet. Jeg har lyst på mat. Men det er noe i hode som skriker at det er feil. Jeg kan lage meg mat, enda jeg ikke har særlig lyst på. Sitter å spiser. Enda det ikke er noe godt. Så kaster jeg maten. Blir bare sittende ved kjøkkenbordet og stirre ut i løse lufta.. Har så jævlig lyst til å kaste opp. Har så jævlig lyst til å slutte å spise. Har så jævlig lyst til å være tynn nok.

Det er så sinnsykt pent med perfekte legger og lår. Stram mage. Godt synlige ribbein. Og når kragebenet synes for fult. Og skulderbladene stikker ut. Det er det som teller. Da er du skikkelig pen.
Jeg ville gå ned 10 kg, og gikk ned 3. Nå vil jeg ned 15-20 kg. 

Så jeg spørr deg.. Er det rett?

SAVE ME...



Hver gang de krangler og skriker, føler jeg meg som en liten jente igjen. Kvalmen bare bygger seg opp. Tenker at de dreper hverandre snart. "Du rører ikke mammaen min, din jævla pakkis!"
Hver gang de krangler kommer jeg på hvorfor jeg var så glad for å flytte hjemmefra når jeg var 16. Jeg slapp all kranlingen. Skrikingen. Masingen og sytingen. De nedbrytende tankene. Det svingende humøret til mamma.

Nå er jeg tilbake på det lille mørke rommet igjen, og gjør ikke annet enn å ønske meg bort.
Vær så snill. Jeg vil hjem å sove i de trygge armene dine..

ALL I EVER WANTED WAS YOU...


Utrolig at jeg sier det. Men min beste dag på lenge. Trodde aldri jeg skulle ta det så lett. Selvfølgelig er det tungt. Utrolig tungt. Savner deg så mye at det gjør vondt. Men det er til det beste. Det beste for oss begge. Og vi er så gode venner. Nesten bestevenner. Jeg kommer til å klare meg helt fint. Jeg er ikke alene. Du er der for meg. Det kommer du alltid til å være. Er det noen som ikke svikter meg. Så er det du. Jeg har delt mine dypeste hemmeligheter og svakeste sider med deg, og jeg vet at de kommer til å være helt trygge. Jeg stoler på deg. Mer enn jeg noen gang har gjort.

Jeg elsker deg<3

TÅKELAND


Kilde: http://aphostol.deviantart.com/art/in-the-darkness-69253991


Dagene blir bare mørkere og mørkere. Jeg orker ingenting, og har ikke lyst til å gjøre noen ting. Har begynt å miste evnen til å prate med folk. Kjenner at jeg bare glir lengre og lengre bort. Jeg har ingen jeg føler jeg kan prate med. Og når jeg først prøver, er det ingen som gir respons på at jeg eksisterer. Det er lenge siden jeg har følt meg så grå og kjedelig. Det eneste jeg vil gjøre er impulsive ting som å skinne meg. Jeg sminker meg ikke lengre, fikser aldri håret. Bruker ikke tid på å finne ut hva jeg skal ha på meg. Jeg bryr meg ikke lengre. Det er ingenting å bry seg om. 

Verden min har falt sammen, og jeg aner ikke om jeg er i stand til å bygge den opp igjen. Eller om jeg vil det. Det er lenge siden jeg har vært så langt nede som jeg er nå. Jeg snakker om år. Men aldri har jeg hatt så dårlig selvtillit at jeg ikke vil vise meg utenfor huset. 

 

Jeg ville at du skulle be meg om å bli der i natt. Du kunne holdt rundt meg, mens vi lot som alt var okei. 

Men du hadde ingen problemer med å la meg gå. Så jeg gjorde det. 

DET ER MØRKT.


Kilde: http://HasAnyoneSeenBobby.deviantart.com/art/Writer-s-Block-20644951

Jeg har flyttet hjem til mamma for en stund. Noe mer om det, vil jeg ikke dele.
Jeg har bestemt meg for å slutte på skolen. Jeg ser ikke poenget lengre. Er aldri der, og klarer ikke å gjøre noe som helst. Det er håpløst. Jeg skal på skolen på mandag, og levere fra meg bøker og slikt. Så skal mamma være med meg på sosialkontoret, og fikse penger frem til jeg får jobb. 

Jeg føler meg så hjelpesløs. Klarer ikke gjøre noen ting uten at tårene begynner å renne. Alt er så utrolig mørkt. 

Skrivesperre.. 

HJELPESLØS


Det er skremmende å være på en plass som dette. Er uhellet ute, er det ikke bare å ringe etter en ambulanse. For den vil ikke nå fram i tide. Så har du helikopter. Og det tar dem 30 min å komme, 30 min å få deg på sykehuset i Bodø. 

Og er du ute å går tur, og det skjer noe. Er det ingen som vil vite hvor du er.. 

 

Deilig følelse.. men så utrolig skremmende. Så er det det du virkelig vil? Det kan gå galt vettu, og da hjelper det ikke å rope etter hjelp. 

DE GALES HUS





Jeg kan fortelle så mye som at jeg elsker denne filmen. Jeg digger Hajna, spilt av Ingrid Bolsø Berdal. Hun har også hovedrollen i Fritt Vilt. En utrolig god skuespiller. Kan rett og slett aldri få nok av De Gales hus. Filmer er helt utrolig. Fin fortelling. Du får litt innblikk i hvordan gjengen på Varden lever. Jeg har også lest boken. 2 ganger. Det er som poesi i mine ører. Jeg så filmen før jeg leste boka, noe som selvfølgelig ble litt av en skuffelse. Men filmen er fremdeles bra. Utrolig bra.

Jeg leste mye når jeg satt på toget til og fra skolen. Boka, med sine fryktelig fortellinger fortalt av Hajna. Jeg, i min utrolig følsomme periode. Jeg måtte flere ganger klappe igjen boken, fordi jeg rett og slett ikke klarte lese videre. Jeg levde meg så inn i det som var skrevet, at jeg ville hylskrike av det jeg hadde lest. Jeg har aldri hatt en så sterk opplevelse av en bok.

Fra bokomslaget
"Det var på den tiden jeg gikk omkring i Oslo med en stor sorg. Den hadde vart i årevis, først bare merkbar som en treghet i kroppen, et press i hodet, jeg likte å forestille meg at et blodkar i hjernen var i ferd med å springe, og at en varm flom snart ville drukne alle tanker, alle bilder. Jeg ville inn i et tanketomt mørke, jeg ville vekk. Hvis bare dette blodkaret ville springe. Men det skjedde aldri. Jeg sluttet å spise, sluttet å sove. Gikk tynnkledd ute om natten for å fryse. Leste Sylvia Plath. Drakk Whisky på fastende hjerte, spilte Janis Joplin på høyeste styrke." Ordene tilhører Hajna, og en marsdag i 1978 blir hun båret over terskelen til lukket avdeling på Varden. Hun har 160 sting i kroppen etter å ha løpt inn i et stort vindu. Hun er bare tjuefire år, men alt hun vil er å dø."

TJONGSFJORD



Det minner meg om alle de sommerene jeg har vært hos bestemor. Hvor jeg har våkner med sola skinnende igjennom blomstergardiner, fugler som kvitrer. Helt utvilt, tusler jeg ut i gangen. Alle dørene står på vidt gap, og jeg kan høre at bestefar klipper plenen. Bestemor er i gang med middagen, og står å nynner smått for seg selv, mens hun skreller poteter.
Du har ingen anelse om hvor mye jeg savner Tjongsfjord. Bestemor og bestefar. Sommeren. Sitte på verandaen i solsteken. Drikke ett glass med iskald iste. Ta en røyk. Bare nyte sola. Å jeg savner bestefar som kommer hjem fra sjøen. Den svake fiskelukten, som jeg ellers pleier å hate. Å er det vår, sier han alltid at jeg må kle på meg, så jeg ikke blir syk der jeg ligger å soler meg.

Jeg skal til bestemor i påsken. Fy faen, jeg gleder meg som en drittunge! Har ikke fiksa flybilletter enda, men skal bestille med en gang jeg får stipend:P

USIKKERHET



Skrivesperren er borte, noe som faktisk er irriterende. Jeg fyller dokumenter med alt som befinner seg i tankene mine. Problemet mitt er at jeg som regel ikke deler det. Jeg synes de som skriver blogg, som gir faen i om noen leser det, eller hva slags respons de får, er utroilg heldig. Jeg føler ikke at det er så viktig med hvor mange som leser og slikt, men så viser det seg at jeg bryr meg egentlig veldig mye. Jeg klarer ikke skrive om ting som skjer i livet mitt, legge det ut på bloggen, fordi jeg er usikker på hvordan jeg vil at folk skal oppfatte meg. Noe som egentlig er helt oppsurd, fordi jeg ikke vet hvem jeg er. Så jeg har all rett til å være usikker.
Det jeg burde gjøre er å opprette en anonym blogg, hvor jeg kan skrive om absolutt alt, uten å være redd for noe som helst. Så dukker det opp ett spørsmål. Hvorfor legge det ut på nettet? Jeg vet ikke. Det bare.. Virker riktig. Jeg liker egentlig blogg.no. Det er ett hyggelig samfunn, jeg vil ikke akkurat forlate det. Jeg følger med på noen blogger, og jeg vil kalle dem for "venner". Enda de kanskje ikke vet at jeg leser.

Ting jeg SKAL gjøre i dag.
1. Stå opp.
2. Spise frokost.
3. Dra på skolen. (Ta med vannflaske.)
4. Skrive brev til Elena.
5. Skrive brev til Wenche.
6. Gå en tur. (Ta med kameraet.)
7. Sortere klær, og kaste det som ikke brukes.
8. Fylle ut dagbok-kortet.
9. Rydde og ta oppvasken.
10. Bestemme meg for hvilken veske jeg skal kjøpe.
11. Stryke 3 av tingene ovenfor.

Jeg burde legge meg tidlig. Men ikke for tidlig. Skal vi si 22-23 tiden?

LEAVE ME OUT WITH THE WASTE



Jeg har gjort en stor tabbe, og jeg føler at jeg ikke kan rette den opp. Jeg har løyet for mamma. Løyet henne rett opp i trynet, så gørra rant. Jeg mener, noen ganger må noen små hvite løgner til, men ikke denne gangen. Denne gangen var det annerledes.

Det hele begynte i oktober. Jeg og Sten flyttet til Oslo. Vi skulle bo hos mamma, til vi fant en leilighet. Det var trangt, men vi klarte oss. Enda både jeg og Sten ville gå i taket av og til. Sten som ikke er vant til slikt stress, og jeg som ikke ville gjøre annet enn å sove. Det var gøy da jeg fikk stipend. 6000, ingen husleie å betale, ingen mat som måtte kjøpes. For alt var der, akkurat som når jeg bodde hjemme. Men du ser, mamma har veldig dårlig råd, og blir helt overgitt når jeg kjøper en bukse til 600 kr. Så.. Jeg holder kjeft. Å det var akkurat det vi gjorde. Vi dro til byen. Vi kjøpte hele sesongen med Sopranos, jeg kjøpe kåpa jeg hadde ønsket meg en stund, som hadde vart som en hel evighet. Jeg kjøpte en bukse til Sten. Vi kjøpe cd-plater. Vi kjøpte alt vi ville ha. Pengene borte. Så hvordan skulle vi få med oss alt dette inn på rommet, uten at mamma så det. Jo. Vi snek oss på baksiden. La posene i buskene i hagen. Vi gikk inn døra, gjennom stua, inn på rommet. Latet som ingenting, og det funket supert. Mens jeg satt på kjøkkenet og pratet med mamma, hoppet Sten ut vinduet, og hentet posene. Det gikk supert. Ingen hørte, eller så noen ting. Å mamma spurte aldri.. Det var siste gang jeg fikk stipend det året, og det var utrolig vanskelig.
Vi fant ut at jeg måtte søke om nytt stipend. Siden jeg hadde skiftet skole. Vi ventet, og ventet, og ventet, og ventet. De 2 mnd var tunge. Alt var avhengig av Sten, og hans penger. Vi klarte oss ganske greit. Så ble søknaden endelig ferdig behandlet. 2500 kr i mnd. Det kaller de for borteboer stipend. Utrolig nok, har jeg endelig klart å godta det. La det ligge, for det ekke noe mer jeg kan gjøre med det.

I januar kom de etterlengtede pengene inn på kontoen. 9000, nesten 10 000 kr . Å med dårlig samvittighet for å ikke betale husleia, brukte jeg opp alt. Alt sammen.  Jeg var fattig igjen i løpet av 2 dager. 10 000. Selvfølgelig sa jeg ingenting til mamma. Mamma hadde blitt rasende. Men hun la merke til at jeg hadde fått litt nye klær og spurte. Så jeg kom opp med en kjempe løgn, om at jeg hadde fått stipend. På 2500. At jeg var forbannet fordi jeg ikke hadde fått pengene de hadde sagt jeg skulle få. At jeg hadde vært uten penger i 2 mnd. Jeg som hadde vært så fortvilet over at jeg bare skulle få 2500. Jeg hadde grått over telefonen til mamma. Det var så ille at jeg trodde livet mitt nesten var over. Men mamma. Min kjære mor, hun sa at vi skulle fikse det. At det kom til å gå bra. At jeg ikke måtte finne på noe dumt. Hun hadde pratet med bestemor, som var helt fra seg pågrunna dette med pengene.

Hun ringte i går. Ropte at jeg hadde løyet henne rett opp i trynet. At jeg var ondskapsfull. At jeg hadde fått 9000, uten å betale husleia som hun måtte betale. At jeg hadde sagt at jeg bare fikk 2500. 2500.. Jeg burde vist at det kom til å komme. Men jeg vet ikke, jeg tenkte vel at jeg kanskje kom meg unna.. Hun sa jeg ikke fikk mer hjelp hjemmefra. At jeg måtte klare meg alene fra nå av.
Mamma la på, noe hun aldri gjør. Det er alltid jeg som gjør det. Denne gangen var det mamma, som jeg hadde løyet for...

Hun har ikke ringt siden i går. Hakke ringt siden hun la på.
Jeg er redd jeg har fucka det opp denne gangen. Jeg mener, virkelig fucka det opp.   Hun har ikke ringt enda, og jeg tørr ikke ringe henne. Jeg kunne trengt noen råd av bestemor, men jeg tørr ikke ringe henne heller. Hun er liksom, overhode i familien. Bestemor vet alt som skjer, og hun har hjulpet meg mye her i livet. Vært så utrolig snill mot meg, og gitt meg særbehandling fordi mamma er minst, og har dårligst råd. Hun har hjulpet til, når jeg og mamma virkelig har trengt det. Som den gangen jeg havna på sykehuset, og mamma ikke viste hva hun skulle gjøre. Det var bestemor som satt ved siden av senga når jeg våkna. Hun hadde kommet, så mamma kunne få seg litt søvn.
Å nå tørr jeg ikke ringe henne.

Penge-mani.. Jeg har hørt det før. Mamma nevnte det for noen dager siden. Når jeg fikk de 2500 kr, og de var  borte samme dag. Jeg kjøpte mat da. For 900 kr. Jeg følte meg som skikkelig familie-menneske da.. Jeg blåste det bort, jeg har vel ikke noe penge-mani. Jeg drar ikke til Las Vegas og bruker penger jeg ikke har. Jeg bare veit ikke hva jeg gjør. Å jeg skylder bestekompisen min 1000 kr, bestemor 700, og morra til Sten sikkert 5000..

Jeg og mamma hadde planglagt Sverige tur. Vi skulle dra når hun fikk penger.. Fuck it, kommer aldri til å skje. Ikke etter det her. Hun kommer ikke til å tilgi meg denne gangen, jeg har ødelagt mye, men dette er ille. Vi pleide å ha et så godt forhold. Jeg veit ikke om det er det lengre. Jeg er iallefall en dårlig person, men jeg trokke det holder å si, at jeg er lei for det.

Hun skulle lage kake på bursdagen min. Jeg skulle få en Hello Kitty klokke ++
Jeg blir 18. 3 mars. Men jeg gleder meg mindre og mindre for hver dag. For jeg veit at pappa ikke blir å ringe, han er bare glad han slipper å betale farsbidrag. Innerst inne håper jeg fortsatt, men vi veit alle at det kommer til å ende med ett knust hjerte.

En koffert full av penger.

Jeg trodde jeg kunne kjøpe hele verden. Men det viser seg at beløpet blir mindre enn jeg trodde. Jeg vet ikke hvor mye jeg får tilbakebetalt, eller hvor mye jeg får i stipend framover. Jeg har ikke fått brevet enda, så jeg kan bare gjette hvordan det blir delt opp. Det ser ut som 2000 kr. Noe som er veldig mye mindre enn 6000. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få dette til, men jeg håper vi kan klare det. Fortsatt ville det være deprimerende. Siden jeg hadde planlagt å kjøpe så utrolig mye, så viser deg seg at jeg ikke får kjøpt noe. Jeg får vel nesten bare krysse fingrene, kanskje jeg finner en koffert med penger på vei til skolen. Det hadde vært ubeskrivelig gøy!


Men la oss glemme penger for en stund. Det er taco tid!

Forandring i planene.

Det blir bare enklere slik..
Vi har funnet ut at det beste er å flytte tilbake til Bodø. Det er ikke helt sikkert enda, men mest sannsynlig er det sånn det blir. Det er det enkleste, og forhåpentligvis det beste. Regner med at det blir i juni.
Det er mange grunner for å flytte tilbake. Men den greieste måten å forklare det på, er at livet mitt er der oppe. Vennene og minnene. Bestemor bor ikke så langt unna, og det er en perfekt plass for å slappe av når jeg trenger det. Vi har ett veldig godt forhold, og jeg savner henne veldig mye. Jeg tror at alt blir mye enklere hvis vi flytter tilbake, Oslo er vel bare ikke riktig plass. Iallefall ikke for meg. Jeg hadde mine mistanker om at jeg kunne miste mye hvis vi flytta, men at det skulle bli så alvorlig hadde jeg ingen anelse om. Jeg gleder meg.

Nyttårsforsetter



1. Finne meg selv
Jeg vil finne meg selv. Legge depresjoner og humørsvingninger på hylla. Bli selvsikker. Finne ut hvem jeg egentlig er, og hvordan jeg vil være. Si til meg selv, at det kan ingen andre bestemme. Jeg skal sette av mer tid til meg selv, hvor jeg kan pleie og dyrke meg selv. Kanskje unne meg spa en gang i blandt. Dra til frisøren hver 2 mnd. Å hvis det må til, kanskje begynne å røyke igjen. Noe som tidligere har vært noe betydningsfullt for meg. Jeg skal finne gode sider ved meg selv, men heller ikke legge skjul på de dårlige.

2. Skole
Jeg skal begynne å legge meg regelmessig hver kveld kl 23.00. Unntak KUN i helgene. Jeg skal ta skolen mer seriøst. Bruke dette året til noe nyttig, og ikke bare kaste det bort, noe som er blitt gjort tidligere. Jeg skal gjøre det jeg har villet gjøre i mange år. Jeg skal utdanne meg til psykolog, og jeg skal satse knallhardt!

3. Slanke meg
Jeg vil gå ned 10 kg. Det er ikke noe jeg bare vil, men noe jeg skal. Jeg skal få meg medlemskort på treningstudio, og i svømmehallen. Jeg skal begynne å gå mer enn tidligere. Spise sunnere, noe som innebærer å kutte ned på godteriet og brusen. Vann er sunt, og godt. Spesielt med isbiter. Kanskje begynne å gå turer i skog og mark. Passe på å få i meg nok av vitaminer, jern og omega-3.

4. Hobby
Jeg har mange idèer og planer, men gjør aldri noe med det. Det skal jeg gjøre fra nå av. Jeg skal begynne å bruke kameraet mitt mere. Jeg skal lære meg å bruke å beherske photoshop. Kanskje til og med ta fotokurs. Jeg skal ta meg tid til å sette meg ned og lese en god bok. Jeg skal blogge mer, helst daglig. Jeg vil begynne å strikke og sy klær, så hvorfor ikke bare sette i gang. Jeg har stor interesse innen film, og vurderer å kanskje begynne å se mer film igjen. Gå på kinopremierer. Kanskje til og med skrive anbefalinger. Jeg skal begynne å skrive igjen, og kanskje fortsette på boken min.

5. Venner & familie
Jeg skal prøve å få nye venner. Bli mer sosial. Begynne å gå på kafè. Festivaler og konserter. Tusenfryd er lenge siden.  Dra oftere på besøk. Kino en gang i uken. Få bedre kontakt med tanter og søskenbarn. Ringe mer til bestemor. Bli flinkere til å ta kontakt med de i Bodø. Jeg vil bli en bedre søster. Og kanskje ta kontakt med slekta på farsiden igjen.

6. Penger
Jeg skal bli flinkere til å fordele mine 6000 kr på hele mnd. Ikke bruke opp alt på klær med en gang pengene er på kontoen. Jeg skal bli flink. Prøve å spare penger, så jeg kan dra på shopping når det er salg. Eller bestille pakker med masse spennende. Jeg skal prøve å få meg en deltidsjobb.    Jeg skal begynne å kjøpe julegaver tidlig, slik at jeg ikke trenger å stresse med det når julen nærmer seg.

7. Reiseliv
Jeg har alltid hatt lyst til å reise. Men har aldri grepet sjansen eller gjort noe med dette. Jeg synes det er på tide. Jeg vil dra ofte til Bodø. Sverige og Danmark. Det er tross alt naboland og det tar hverken lang tid eller penger. Jeg vil til London i løpet av året. Og kanskje til syden. Hvorfor ikke gjøre det før jeg blir for gammel og ikke har lyst til å løpe på stranda.

8. Musikk
Jeg er egentlig ganske glad i musikk, og er absolutt avhengig av den når jeg skal ferdes her i den store byen. Jeg er en av dem som er glad i å ha albumet i hylla, og ikke bare på pcn. Spesielt når det er favorittartist. Jeg skal begynne å kjøpe noen album i mnd, slik at jeg føler meg litt bedre. Jeg skal kjøpe alle Kent sine album før mars, for da skal jeg på konsert. Når vi snakker om konsert, skal jeg også komme meg på Hove, og kanskje mer. Konserter er minner for livet.

9. Mat
Jeg vil begynne med å spise en innholdsrik frokost hver dag. Med egg og slikt. Jeg vil også lage middag hver dag, og ikke bare spise middagsretter når enn det skulle passe meg. Slike hovedmåltid er utrolig viktig, og jeg savner litt det at det er middag i 15 tiden. Jeg vil begynne å bake igjen. Vi har desverre ikke stekeovn, som da bare fører til oftere besøk oss mamma.

10. Å overleve
Problemet med depresjon, er at jeg har opplevd det meste før, og veit hvordan jeg blir å reagere. Derfor er det så enkelt å gå på tryne, og bli liggende når ting skjer. Jeg vil lære å mestre livet. Jeg vil lære at når jeg ser at jeg holder på å gå på trynet, tar jeg mer for med hendene, og reiser meg opp igjen. Ikke bli liggende som en såret sjel. Jeg sier til meg selv at jeg ser positivt på alt. Når jeg har en dårlig periode er det alt annet enn positivt. Det er det totalt motsatte. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli helt frisk, men jeg vil lære å se på den situasjonen jeg er i, og godta den. Ikke prøve å ta meg sammen, som alle sier jeg skal gjøre. Fordi jeg veit at jeg ikke blir å får det til. "Trikset er ikke å ta seg sammen. Trikset er å ta seg selv på alvor."  som Ida Jackson sier. Lær meg det, sier jeg bare.

Spørsmål: Har du noen nyttårsforsetter?

Hvordan det var å vende tilbake til Bodø.

Det førte til tårer og latter. Koret klemmer, ble til lange. Som om man ikke ville slippe, av reddseler for at det skulle ta 3 mnd til neste gang. Det er så alt for lenge, nesten så savnet blir for stort for å klare å holde det ut.

Strekningen fra Oslo til Bodø er egentlig ikke særlig stor. I grunn koster det ikke så mye heller. Bare ett par sko. Tar du fly, tar det deg under 90 minutter, så er du i Bodø. Det at jeg ikke har råd til å reise er bullshit. Det er besluttingene jeg sliter med å ta. Men neste Bodø-tur blir før nyttår. Og neste etter der, blir om 2-3 mnd. For jeg skal dit i mars. Tiril har nevnt en Kent konsert, som jeg vil se. Og hvorfor ikke benytte sjangsen til å møte venner samtidlig.

Venner er viktig, og det er vanskelig å ikke kunne se dem så ofte som jeg skulle ønske.

Jeg er litt usikker, men jeg tror jeg vil dele det med dere.

Jeg har ikke så høy selvtillit når det gjelder så mye. Jeg er spesielt skeptisk på å la andre lese det jeg har skrevet, fordi jeg aldri føler at det er bra nok. Dette er en stil jeg skrev på eksamen i 10. klasse. Det begynner å bli en god stund siden. Om noen mnd er det 2 år siden. Får meg til å tenke på hvor fort årene egentlig går.
Det hadde vært fint med en liten tilbakemelding. Helst ikke noe negativt.

675849025

Er du der?
Det er sommer, og det er sol og blå himmel. Akkurat passe varme, og du sitter i parken sammen  med oss og bare nyter godværet som alle oss andre. Jeg snur meg, og i samme sekund ser du på meg og smiler. Litt etterpå sier du, ''dette er livet.'' Jeg svarer deg meg et smil, og møter de blå øynene dine. ''Du er så pen,'' sier jeg med en fortvilt stemme. Du begynner å le, men det varer bare noen sekunder. ''Det er du som er pen'', sier du. Så bøyer du deg frem og kysser meg, og sier at du elsker meg. ''Jeg elsker deg å'', hvisker jeg tilbake.
''Vi blir her resten av dagen'', sier en av de andre i et litt spørrende tonefall. Og alle er enig. Denne dagen er bra. Du er her, og da kan ikke livet bli mer perfekt.
 
Vi skulle hjem. Klokka var mye, hadde begynt å bli sent. Enda det var sommer, så var det på tide å komme seg hjem. Du holdt meg i hånda mens vi gikk. Alt føltes så fantastisk. Alt føltes så bra.
Vi lo av ett eller annet, men jeg kan ikke huske hva. Du vet, alt skjedde så fort. Jeg husker nesten ingenting.
Det var ingen som oppfattet det uten om meg. Jeg prøvde å advare de andre, spesielt deg. Jeg. Jeg er lei for det, men jeg kunne ikke hindre det. Det var bare sånn det skulle ende. Hadde jeg kunnet hindre det, hadde jeg gjort det! Det synes jeg du burde vite. For. Du betydde jo alt for meg. Jeg savner deg.  Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Ikke en dag. I drømmene mine er du fortsatt sammen med meg. Da er det akkurat sånn som det en gang var. En gang for så lenge siden... Før du forlot oss.
Noen ganger lurer jeg på om. Om du fortsatt er der. Er du der?
 
Jeg savner deg så inderlig.
 
«Du bøyer deg frem og kysser meg, og sier at du elsker meg. ''Jeg elsker deg og'', hvisker jeg tilbake
Det er en slaks film som blir spilt av på repeat inn i hode mitt. Noen ganger, tror jeg at jeg er gal. Jeg vet ikke lenger hva jeg gjør. Det er jeg klar over. « For. Du betydde jo alt for meg.» Jeg orker ikke gjøre noen ting lenger. Jeg takler bare ikke dette uten deg. Alt var så  lett når du var der. Det var så lett å bare smile. For når du var der, så var alt så bra.
 
Jeg foretrekker å være stille. Å ikke si noe. Jeg kan ikke svare på alle spørsmålene dere stiller meg. Jeg skulle ønske jeg hadde svarene, men det har jeg ikke. For, jeg husker nesten ingenting. Jeg burde vist at det kom til å skje. Jeg får alltid den følelsen. Men ikke den dagen. Ikke den.
Noen ganger gråter jeg. Fortsatt.
Er så vansklig å forstå at du er borte. Borte for alltid.
 
Det kan være en helt vanlig dag, og plutselig slår tanken meg. Jeg spørr de andre hvor du er. De svarer ikke. Noen ser bort, andre møter blikket mitt med tårer i øynene.
Jeg fortrenger det. Noen ting, vil man bare ikke huske. Sånne ting som dette.
Vil jeg noen gang kunne tenke på deg uten og kjenne smerte. Uten å felle tårer, fordi det gjør vondt å puste. Uten deg.
 
Er du der..?

Jeg kommer tilbake, langsomt men kraftig.

Nå har ikke jeg blogget siden 15.oktober, og uansett om jeg ikke har hatt all verdens av lesere og har til nå blogget sjeldent og svakt, beklager jeg for at dere må se hver gang dere kommer inn her, at jeg har spist kebab og shoppa kjoler og cd-plater.

Jeg lover herved å komme med mer dristigere og innholdsrike blogginnlegg, men starter forsiktig, og lar motivasjonen kjøre på auto.

Jeg har forresten fått oppdatert designet mitt, og prøver meg fortsatt frem på diverse koder, gøyale saker og ting som kunne vært kult for bloggen min, så hvis du gidder, kan du gi meg tilbakemelding på hvordan den ser ut for deg, og hva jeg kunne gjort med den for å forbedre den for andre lesere. Jeg er også fullt klar over at designet mitt kræsjer i noen få nettlesere, som gjør det vanskelig for meg å tilrettelegge det beste for alle, for jeg er nemlig ikke noe web-designer eller noe der i nerheten, så ikke hat meg hvis den er ubehagelig eller uhyggelig å lese pga farger osv.

Legger noen bilder til slutt.
Les meg, elsk meg, hat meg, og kommenter hos meg.









Spørsmål: Ville du lest og kommentert hos meg hvis jeg opprettholder mitt løfte?

Usikkertheten råder.

Det har gått en uke siden vi kom til Oslo. Det har egentlig vært lite og gjøre. Jeg er blitt latere enn før, og vil som regel ikke gjøre så mye annet enn og sove.
Vi har vært to ganger i byen. Ingen av dem er så mye og skryte av. Jeg vil påstå at vi surrer for det meste bare rundt om kring. Mens gatenavn og detaljer fester seg fast i hode mitt slik det alltid har gjort. Oslo er ikke helt nytt for meg. Men vanskelig nok. Bodø var noe helt annet kan man si.

Jeg har lite og skrive om. Mye som skjer, men samtidlig så veldig lite. Jeg føler at jeg ikke kan skrive om hva som helst. At jeg bare ville gjenntatt meg selv. For det er egentlig ikke mer enn at vi har flytta til Oslo. Og det er noe du har vist en stund hvis du har lest tidligere. Noe du neppe har gjort. Men at jeg prøver og se lyst på det. Samtidlig som jeg vet at jeg skriver mye bullshit. At jeg ikke føler at jeg har en dritt og komme med for tiden. Og at jeg blir frustrert av alt som skjer, og ikke skjer.

Jeg har hele livet vist at Oslo var noe spesielt. At det skal mye til for og være spesiell. Det jeg mener er at det er vanskelig og få oppmerksomhet. Fordi det er alltid noen som er nesten helt lik deg. De har sett alt før. Og har de ikke det, så er de ikke interessert uansett. Originaliteten er totalt oppbrukt.
Så hva skal man da finne på for og sluke oppmerksomheten?
Jeg kan godt tenke meg og bo i en liten koselig leilighet. Jeg vil bli 50% A4-menneske. Jeg vil være litt voksen. Legge bort all barnsligheten, og føle at jeg gjør noe som er bra for meg selv. Jeg vil kunne gjøre alt som jeg trives med. Uten og tenke på all elendigheten som har surret i hode mitt i evigheter.
Samtidlig føler jeg at jeg er blitt mer og mer borte i alt dette. Det er ikke alltid jeg har så mye og si om alt. Og noen ganger føler jeg meg utrolig fjern. Ikke for og glemme usikker. Usikkertheten er noe jeg ikke vet hvordan jeg skal takle. Når jeg først er i gang, mister jeg bare styringa. Forsvinner bare lengre inn i min verden av usikkerthet, fordi jeg ikke alltid finner noe konkret og holde fast i.
Det er der Sten kommer inn. Og jeg tror egentlig at han forstår hvor viktig skoene er i ett antrekk, selv om det ikke alltid virker som det. Eller at jeg ikke er særlig flink til og dekke over dårlig selvtillit.

Men jeg prøver iallefall.

Sommerfugler i magen.

Det er mandag. I morgen er det tirsdag. Den store dagen. Jeg gleder meg ekstremt. Det skal bli skikkelig spennende. Har sommerfugler i magen. Og jeg kan ikke vente med og slippe denne stormen.
Jeg fikk litt penger hos bestemor og bestefar før vi dro. 1000 kr. Jeg blir alltid like glad selv om det er 50 kr.

Jeg har som tidligere nevnt kjøpt gave til lillebroren min. Et skateboard. Jeg ville ikke si noe til mamma, fordi jeg ville se hvordan hun reagerte på det. Men jeg fortalte det til hun i dag i telefonen. Og jeg føler nå at de pengene egentlig var bortkastet.
Mamma hadde glemt og fortelle meg at han fikk skateboard for ca 2 mnd siden. Jeg trodde at dette var den beste gaven jeg kunne gi han. Siden jeg kunne huske fra noen ganger vi var i Glasshuset, at han virkelig ville ha ett sånt et. Jeg er egentlig ganske lei meg pågrunna dette. Og vet ikke helt om jeg fortsatt skal gi han brette, ta det selv eller gi det til Sten. Jeg skater ikke selv. Men siden Sten gjør det, dukker jo lysten opp av og til. Men vi får se hva jeg ender opp med.

Jeg lurer litt på om jeg skal slette alle jeg har på vennelista mi på nettby. Starte på nytt når jeg kommer til Oslo. De nærmeste vennene kommer jeg selvfølgelig til og legge til på nytt. Men jeg gidder bare ikke ha vennelista stappa full av folk som jeg en gang gikk i samme klasse med. Siden det da bare er bortkastet.

Grunnen
Jeg blogger egentlig ikke særlig mye. Min forje blogg inneholdt egentlig alt for mye av det samme hele tiden. Den samme gamle måten og skrive på. Så jeg prøver forsiktig og blogge igjen. Fordi jeg liker og skrive. Men man føler at hele poenget er borte hvis ingen leser eller kommenterer. Så jeg skriver sjeldent. Jeg leter hele tiden etter noe interresant og fortelle dere. Men det ekke alltid så lett. Skulle gjerne lagt med bilder og slik noen ganger. Men det er jeg heller ikke så veldig flink til. Fordi jeg rett og slett tar mindre bilder enn det jeg gjorde før. Enda jeg endelig har kjøpt meg skikkelig bra kamera.
Men nok syting om at jeg ikke får til. Min selvtillit ligger andre steder.

Jeg tror det holder for i kveld. Jeg skal vel egentlig bare gjøre meg ferdig med det jeg skal, også skal jeg og Sten i dusjen. Deretter finne veien til senga<3

Dagene framover

Vet du hvor trist det er og tenke at det ikke blir noe mer Bodø. Samtidlig som det er så deilig og bare dra. Det som blir vanskelig er og forlate folka som betyr mest. Susanne.. Og Elena, og Petter. Og ikke for og nevne Tjongsfjord. Bestemor og bestefar. Jeg håper de kommer på besøk.
Jeg kommer faktisk til og savne Bodø. Men at Oslo blir godt. Uten stiv jævla kuling, hver dag.
Jeg gleder meg virkelig.

Vi har kjøpt gave til lillebroren min. Og jeg kan nesten ikke vente til og se fjeset hans når han får den. Den var veldig dyr i mine øyne, men jeg mener det er verdt det. Det hele var egentlig Sten sin idè. Jeg gleder meg til og se alle sammen igjen. Mamma, Nadim og Faraz. Jeg gleder meg også til maten. Og følelsen av hjemme.

img7047013

    Kiwiungen Faraz og Nadim

Oslo virker som en god plan. Synes du ikke?

Jeg kan begynne med og fortelle deg litt om hvordan ting er. Hva som er planen videre. Og om det som har skjedd i det siste. Om hvordan ting har blitt forandra, både positivt og negativt.

Det hele begynte vel egentlig med at vi plutselig ikke hadde noen plass og bo. At vi innså at vi holdt på og forsvinne i mengden. Og jeg vet at ting egentlig ikke har vært så jævlig greit etter det. Det er kanskje ikke så ille, men det er ikke slik som vi ville ha det.
Jeg har bodd litt her og der. Noe jeg fortsatt gjør. Jeg har vært mye syk, fordi jeg har de siste årene hatt et dårlig imunforsvar.
Denne mørke perioden har vel formet oss litt. Iallefall meg. Jeg tenkte ikke en gang tanken på og forlate Bodø. Var for redd for og slippe taket. Spesielt når det var snakk om og flytte tilbake til Oslo. De siste 6 årene gjorde meg fullstendig oppslukt av og finne meg selv. Og fortsatt er det dager hvor jeg ikke vet hvem jeg er. Så jeg foretrekker tanken på at jeg kanskje glemte litt av meg selv igjen i Oslo, når vi flytta derfra.
Jeg skal søke skole i Oslo. Eikelund Vgs. Jeg tror jeg ville trives der. Jeg har allerede meldt flytting til folkeregisteret. Så vi håper på det beste. Ville være koselig og få se gamle trakter. Og i tillegg gå i samme klasse som min gamle bestevenninne Marita.
Vi har vel egentlig en god stund latt tanken om Oslo friste. Jeg hadde vurdert og flytte tilbake om noen år. Men jeg tror ingen av oss hadde trodd at det skulle skje så raskt. Alt dreier seg vel om impuls. Impuls med kontroll. Hadde det ikke vært for Sten hadde jeg sikkert ikke kommet meg tilbake før om noen år. Men jeg anser det som en bra ting. Noe det også er.
Jeg tror det vil bli ekstremt bra og flytte til Oslo. Da får jeg se mamma og lillebrødrene mine igjen. Jeg kan ikke sette ord på hvor stort savnet er.
Og jeg gleder meg til og dele alt det Oslo innebærer med Sten. Vi kommer kanskje til og være borte fra hverandre en stund. Men det vil gå bra. Det kommer til og gå bare helt fint. Og jeg gleder meg til og forlate Bodø, og flytte sammen med han. Det kommer til og bli fantastisk.