desember 2009

Hvordan det var å vende tilbake til Bodø.

Det førte til tårer og latter. Koret klemmer, ble til lange. Som om man ikke ville slippe, av reddseler for at det skulle ta 3 mnd til neste gang. Det er så alt for lenge, nesten så savnet blir for stort for å klare å holde det ut.

Strekningen fra Oslo til Bodø er egentlig ikke særlig stor. I grunn koster det ikke så mye heller. Bare ett par sko. Tar du fly, tar det deg under 90 minutter, så er du i Bodø. Det at jeg ikke har råd til å reise er bullshit. Det er besluttingene jeg sliter med å ta. Men neste Bodø-tur blir før nyttår. Og neste etter der, blir om 2-3 mnd. For jeg skal dit i mars. Tiril har nevnt en Kent konsert, som jeg vil se. Og hvorfor ikke benytte sjangsen til å møte venner samtidlig.

Venner er viktig, og det er vanskelig å ikke kunne se dem så ofte som jeg skulle ønske.

Sko

Tidligere i livet har jeg egentlig ikke følt noen særlig trang for å kjøpe sko. Spesielt ikke når det er snakk om hæler. Kanskje det var det faktumet at min mor jobbet i skobutikk i 2 år, og at jeg derfor har tilbrakt mye tid med hyller fulle av sko, lagre med gjenglemte sko av tidligere eiere, rabatter etc.
Det var spennende når en ny bestilling hadde ankommet. Utrolig mange nye sko å prøve, som om jeg ikke hadde mange nok hjemme. Når sant skal sies, kan jeg huske mamma sitt skap på rommet. Hver gang man åpnet det, ble du slukt av et ras av sko i alle fasonger og farger. At mamma ikke hadde hjerte til å kaste noen av dem, enda de fylte to søppelsekker.
Jeg vil absolutt si at det var noen gledens år. Fylt med sko.

De siste året har jeg forelsket meg i skobutikker. Nesten begynt å gråte, fordi jeg i perioder har funnet nydelige sko. Himmelske sko. Men som jeg ikke har hatt råd til. For jeg unne aldri se meg mett på dem heller.
Jo, det har vært de gangene jeg har kjøpt sko, blir strålende fornøyd. Men jeg får en følelse av at det ikke var nok.


Jeg gleder meg til det blir salg. Spesielt skosalg. Jeg elsker sko, og er helt trollbundet etter en liten titt igjennom butikkvinduet. Når det blir salg, skal jeg kjøpe alle skoene jeg har ønsket meg. For jeg vil kjøpe hele verden.

Vi reiser til Bodø i morgen.

Jeg føler at jeg har alt for lite tid. Jeg har enda ikke fått penger. Ikke Sten heller.Men vi har 700 kr. Så vi klarer oss vel. Men vi har enda ikke fått tak i ett skikkelig kattedo eller kattebur. Og Marita skal passe henne fra i morgen. Burde jo også kjøpe inn mat og ekstra kattesand til henne. Har så alt for lite tid, og penger.
Har ikke fått kjøpt alle julegavene enda, men jeg finner vel på noe. Susanne, Petter og Anneli har jeg ikke kjøpt til enda. Men Elena er jeg nesten ferdig med. De skulle alle egentlig få en liten ting i tillegg. Men jeg har ikke fått tak i det enda. Så det får nesten bare blir som det blir. For vi drar kl 16.07 i morgen.
Vi har enda ikke begynt å pakke. Men mamma skal komme i kveld med julegaver, og klærne hun har vasket for oss. Så da er det vel bare å sette i gang. Jeg må rydde før mamma kommer, noe jeg egentlig burde gjøre i stedet for å sitte her å skrive blogg.




Jeg fikk penger hos bestemor i julegave, som jeg kjøpte meg Laura parfyme for. Den er utrolig god. Har vært min yndlingsparfyme i mange år.

Ødelagt?

Jeg la meg nesten med en gang vi kom hjem fra byen i går. Noe som var i 23.00 tiden. Og jeg våknet for 10 minutter siden. Familien har prøvd å ringe i hele dag, for å få levert julegavene til oss, men jeg har sovet som en stein og ikke hørt mobilen. Når jeg først våknet, kom jeg på hva som egentlig skjedde i går. Vi drev gikk opp og ned rullebånded på Oslo s, for å holde oss varm. Og det ble utrolig morsomt. Plutselig sier Marita at jeg er hvit på kåpen. Jeg bøyer meg for å lukte på det. Og gjett hva.. Det er SPRAYMALING! Den kosta1600 kr. Det er ikke pent. Sten sier jeg kan redde den med sprit. Men jeg har ikke sprit. Hadde jeg hatt det, hadde den sikkert vært borte for lenge siden. Men.. Jeg stoler på han. Problemet er bare at jeg tenkte jeg skulle ha den på meg i morgen, og nå er den ødelagt.

Hvorfor heter det ikke Gaustad Vgs?

Det har lagt seg ett nydelig hvitt teppe over hele byen. Resten av landet, vet jeg ikke så mye om. Jeg følger ikke så mye med på værmeldingen. Når sant skal sier, ser jeg egentlig ikke så mye på tv. Noen bilder fra dagens landskap her oppe ved Gaustad hadde kanskje vært koselig. Men jeg har ikke slikt, så du får klare deg med dette innlegget.
 
I dag er det tirsdag, 15 desember. Lånekassen er enda ikke ferdig med søknaden. Så det blir mindre, og mindre trolig at det skal dukke opp noen penger før jul. Jeg vet ikke når dem tar juleferie, men jeg vil helst ha pengene før vi drar på lørdag. Det er i alle fall ett ønske. Penger er for viktig, og jeg vil kjøpe verden.
 
Jeg er også utrolig umotivert til å ha engelsk. Vi har rektor som lærer, og hun liker ikke min deprimerende skriving om Romeo og Julie. VI ER PÅ GAUSTAD FFS!

Om fem dager ses vi

Jeg gleder meg noe helt utrolig til vi skal ta toget. Hele 18 timer med togkos. Det begynner å bli veldig mange år siden jeg kjørte denne strekingen. Dette blir nok mye koseligere. Jeg har planlagt alt vi skal kjøpe av mat og godis. Jeg kan nesten ikke vente.
Det kommer også til å bli en ufattelig sterk følelse å komme tilbake til Bodø, og treffe alle vennene igjen.


La meg introdusere deg for Mika, verdens søteste kattunge.




Jeg er litt usikker, men jeg tror jeg vil dele det med dere.

Jeg har ikke så høy selvtillit når det gjelder så mye. Jeg er spesielt skeptisk på å la andre lese det jeg har skrevet, fordi jeg aldri føler at det er bra nok. Dette er en stil jeg skrev på eksamen i 10. klasse. Det begynner å bli en god stund siden. Om noen mnd er det 2 år siden. Får meg til å tenke på hvor fort årene egentlig går.
Det hadde vært fint med en liten tilbakemelding. Helst ikke noe negativt.

675849025

Er du der?
Det er sommer, og det er sol og blå himmel. Akkurat passe varme, og du sitter i parken sammen  med oss og bare nyter godværet som alle oss andre. Jeg snur meg, og i samme sekund ser du på meg og smiler. Litt etterpå sier du, ''dette er livet.'' Jeg svarer deg meg et smil, og møter de blå øynene dine. ''Du er så pen,'' sier jeg med en fortvilt stemme. Du begynner å le, men det varer bare noen sekunder. ''Det er du som er pen'', sier du. Så bøyer du deg frem og kysser meg, og sier at du elsker meg. ''Jeg elsker deg å'', hvisker jeg tilbake.
''Vi blir her resten av dagen'', sier en av de andre i et litt spørrende tonefall. Og alle er enig. Denne dagen er bra. Du er her, og da kan ikke livet bli mer perfekt.
 
Vi skulle hjem. Klokka var mye, hadde begynt å bli sent. Enda det var sommer, så var det på tide å komme seg hjem. Du holdt meg i hånda mens vi gikk. Alt føltes så fantastisk. Alt føltes så bra.
Vi lo av ett eller annet, men jeg kan ikke huske hva. Du vet, alt skjedde så fort. Jeg husker nesten ingenting.
Det var ingen som oppfattet det uten om meg. Jeg prøvde å advare de andre, spesielt deg. Jeg. Jeg er lei for det, men jeg kunne ikke hindre det. Det var bare sånn det skulle ende. Hadde jeg kunnet hindre det, hadde jeg gjort det! Det synes jeg du burde vite. For. Du betydde jo alt for meg. Jeg savner deg.  Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Ikke en dag. I drømmene mine er du fortsatt sammen med meg. Da er det akkurat sånn som det en gang var. En gang for så lenge siden... Før du forlot oss.
Noen ganger lurer jeg på om. Om du fortsatt er der. Er du der?
 
Jeg savner deg så inderlig.
 
«Du bøyer deg frem og kysser meg, og sier at du elsker meg. ''Jeg elsker deg og'', hvisker jeg tilbake
Det er en slaks film som blir spilt av på repeat inn i hode mitt. Noen ganger, tror jeg at jeg er gal. Jeg vet ikke lenger hva jeg gjør. Det er jeg klar over. « For. Du betydde jo alt for meg.» Jeg orker ikke gjøre noen ting lenger. Jeg takler bare ikke dette uten deg. Alt var så  lett når du var der. Det var så lett å bare smile. For når du var der, så var alt så bra.
 
Jeg foretrekker å være stille. Å ikke si noe. Jeg kan ikke svare på alle spørsmålene dere stiller meg. Jeg skulle ønske jeg hadde svarene, men det har jeg ikke. For, jeg husker nesten ingenting. Jeg burde vist at det kom til å skje. Jeg får alltid den følelsen. Men ikke den dagen. Ikke den.
Noen ganger gråter jeg. Fortsatt.
Er så vansklig å forstå at du er borte. Borte for alltid.
 
Det kan være en helt vanlig dag, og plutselig slår tanken meg. Jeg spørr de andre hvor du er. De svarer ikke. Noen ser bort, andre møter blikket mitt med tårer i øynene.
Jeg fortrenger det. Noen ting, vil man bare ikke huske. Sånne ting som dette.
Vil jeg noen gang kunne tenke på deg uten og kjenne smerte. Uten å felle tårer, fordi det gjør vondt å puste. Uten deg.
 
Er du der..?