desember 2009

Hvordan det var vende tilbake til Bod.

Det frte til trer og latter. Koret klemmer, ble til lange. Som om man ikke ville slippe, av reddseler for at det skulle ta 3 mnd til neste gang. Det er s alt for lenge, nesten s savnet blir for stort for klare holde det ut.

Strekningen fra Oslo til Bod er egentlig ikke srlig stor. I grunn koster det ikke s mye heller. Bare ett par sko. Tar du fly, tar det deg under 90 minutter, s er du i Bod. Det at jeg ikke har rd til reise er bullshit. Det er besluttingene jeg sliter med ta. Men neste Bod-tur blir fr nyttr. Og neste etter der, blir om 2-3 mnd. For jeg skal dit i mars. Tiril har nevnt en Kent konsert, som jeg vil se. Og hvorfor ikke benytte sjangsen til mte venner samtidlig.

Venner er viktig, og det er vanskelig ikke kunne se dem s ofte som jeg skulle nske.

Sko

Tidligere i livet har jeg egentlig ikke flt noen srlig trang for kjpe sko. Spesielt ikke nr det er snakk om hler. Kanskje det var det faktumet at min mor jobbet i skobutikk i 2 r, og at jeg derfor har tilbrakt mye tid med hyller fulle av sko, lagre med gjenglemte sko av tidligere eiere, rabatter etc.
Det var spennende nr en ny bestilling hadde ankommet. Utrolig mange nye sko prve, som om jeg ikke hadde mange nok hjemme. Nr sant skal sies, kan jeg huske mamma sitt skap p rommet. Hver gang man pnet det, ble du slukt av et ras av sko i alle fasonger og farger. At mamma ikke hadde hjerte til kaste noen av dem, enda de fylte to sppelsekker.
Jeg vil absolutt si at det var noen gledens r. Fylt med sko.

De siste ret har jeg forelsket meg i skobutikker. Nesten begynt grte, fordi jeg i perioder har funnet nydelige sko. Himmelske sko. Men som jeg ikke har hatt rd til. For jeg unne aldri se meg mett p dem heller.
Jo, det har vrt de gangene jeg har kjpt sko, blir strlende fornyd. Men jeg fr en flelse av at det ikke var nok.


Jeg gleder meg til det blir salg. Spesielt skosalg. Jeg elsker sko, og er helt trollbundet etter en liten titt igjennom butikkvinduet. Nr det blir salg, skal jeg kjpe alle skoene jeg har nsket meg. For jeg vil kjpe hele verden.

Vi reiser til Bod i morgen.

Jeg fler at jeg har alt for lite tid. Jeg har enda ikke ftt penger. Ikke Sten heller.Men vi har 700 kr. S vi klarer oss vel. Men vi har enda ikke ftt tak i ett skikkelig kattedo eller kattebur. Og Marita skal passe henne fra i morgen. Burde jo ogs kjpe inn mat og ekstra kattesand til henne. Har s alt for lite tid, og penger.
Har ikke ftt kjpt alle julegavene enda, men jeg finner vel p noe. Susanne, Petter og Anneli har jeg ikke kjpt til enda. Men Elena er jeg nesten ferdig med. De skulle alle egentlig f en liten ting i tillegg. Men jeg har ikke ftt tak i det enda. S det fr nesten bare blir som det blir. For vi drar kl 16.07 i morgen.
Vi har enda ikke begynt pakke. Men mamma skal komme i kveld med julegaver, og klrne hun har vasket for oss. S da er det vel bare sette i gang. Jeg m rydde fr mamma kommer, noe jeg egentlig burde gjre i stedet for sitte her skrive blogg.




Jeg fikk penger hos bestemor i julegave, som jeg kjpte meg Laura parfyme for. Den er utrolig god. Har vrt min yndlingsparfyme i mange r.

delagt?

Jeg la meg nesten med en gang vi kom hjem fra byen i gr. Noe som var i 23.00 tiden. Og jeg vknet for 10 minutter siden. Familien har prvd ringe i hele dag, for f levert julegavene til oss, men jeg har sovet som en stein og ikke hrt mobilen. Nr jeg frst vknet, kom jeg p hva som egentlig skjedde i gr. Vi drev gikk opp og ned rullebnded p Oslo s, for holde oss varm. Og det ble utrolig morsomt. Plutselig sier Marita at jeg er hvit p kpen. Jeg byer meg for lukte p det. Og gjett hva.. Det er SPRAYMALING! Den kosta1600 kr. Det er ikke pent. Sten sier jeg kan redde den med sprit. Men jeg har ikke sprit. Hadde jeg hatt det, hadde den sikkert vrt borte for lenge siden. Men.. Jeg stoler p han. Problemet er bare at jeg tenkte jeg skulle ha den p meg i morgen, og n er den delagt.

Hvorfor heter det ikke Gaustad Vgs?

Det har lagt seg ett nydelig hvitt teppe over hele byen. Resten av landet, vet jeg ikke s mye om. Jeg flger ikke s mye med p vrmeldingen. Nr sant skal sier, ser jeg egentlig ikke s mye p tv. Noen bilder fra dagens landskap her oppe ved Gaustad hadde kanskje vrt koselig. Men jeg har ikke slikt, s du fr klare deg med dette innlegget.

I dag er det tirsdag, 15 desember. Lnekassen er enda ikke ferdig med sknaden. S det blir mindre, og mindre trolig at det skal dukke opp noen penger fr jul. Jeg vet ikke nr dem tar juleferie, men jeg vil helst ha pengene fr vi drar p lrdag. Det er i alle fall ett nske. Penger er for viktig, og jeg vil kjpe verden.

Jeg er ogs utrolig umotivert til ha engelsk. Vi har rektor som lrer, og hun liker ikke min deprimerende skriving om Romeo og Julie. VI ER P GAUSTAD FFS!

Om fem dager ses vi

Jeg gleder meg noe helt utrolig til vi skal ta toget. Hele 18 timer med togkos. Det begynner bli veldig mange r siden jeg kjrte denne strekingen. Dette blir nok mye koseligere. Jeg har planlagt alt vi skal kjpe av mat og godis. Jeg kan nesten ikke vente.
Det kommer ogs til bli en ufattelig sterk flelse komme tilbake til Bod, og treffe alle vennene igjen.


La meg introdusere deg for Mika, verdens steste kattunge.




Jeg er litt usikker, men jeg tror jeg vil dele det med dere.

Jeg har ikke s hy selvtillit nr det gjelder s mye. Jeg er spesielt skeptisk p la andre lese det jeg har skrevet, fordi jeg aldri fler at det er bra nok. Dette er en stil jeg skrev p eksamen i 10. klasse. Det begynner bli en god stund siden. Om noen mnd er det 2 r siden. Fr meg til tenke p hvor fort rene egentlig gr.
Det hadde vrt fint med en liten tilbakemelding. Helst ikke noe negativt.

675849025

Er du der?
Det er sommer, og det er sol og bl himmel. Akkurat passe varme, og du sitter i parken sammen med oss og bare nyter godvret som alle oss andre. Jeg snur meg, og i samme sekund ser du p meg og smiler. Litt etterp sier du, ''dette er livet.'' Jeg svarer deg meg et smil, og mter de bl ynene dine. ''Du er s pen,'' sier jeg med en fortvilt stemme. Du begynner le, men det varer bare noen sekunder. ''Det er du som er pen'', sier du. S byer du deg frem og kysser meg, og sier at du elsker meg. ''Jeg elsker deg '', hvisker jeg tilbake.
''Vi blir her resten av dagen'', sier en av de andre i et litt sprrende tonefall. Og alle er enig. Denne dagen er bra. Du er her, og da kan ikke livet bli mer perfekt.

Vi skulle hjem. Klokka var mye, hadde begynt bli sent. Enda det var sommer, s var det p tide komme seg hjem. Du holdt meg i hnda mens vi gikk. Alt fltes s fantastisk. Alt fltes s bra.
Vi lo av ett eller annet, men jeg kan ikke huske hva. Du vet, alt skjedde s fort. Jeg husker nesten ingenting.
Det var ingen som oppfattet det uten om meg. Jeg prvde advare de andre, spesielt deg. Jeg. Jeg er lei for det, men jeg kunne ikke hindre det. Det var bare snn det skulle ende. Hadde jeg kunnet hindre det, hadde jeg gjort det! Det synes jeg du burde vite. For. Du betydde jo alt for meg. Jeg savner deg. Det gr ikke en dag uten at jeg tenker p deg. Ikke en dag. I drmmene mine er du fortsatt sammen med meg. Da er det akkurat snn som det en gang var. En gang for s lenge siden... Fr du forlot oss.
Noen ganger lurer jeg p om. Om du fortsatt er der. Er du der?

Jeg savner deg s inderlig.

Du byer deg frem og kysser meg, og sier at du elsker meg. ''Jeg elsker deg og'', hvisker jeg tilbake.
Det er en slaks film som blir spilt av p repeat inn i hode mitt. Noen ganger, tror jeg at jeg er gal. Jeg vet ikke lenger hva jeg gjr. Det er jeg klar over. For. Du betydde jo alt for meg. Jeg orker ikke gjre noen ting lenger. Jeg takler bare ikke dette uten deg. Alt var s lett nr du var der. Det var s lett bare smile. For nr du var der, s var alt s bra.

Jeg foretrekker vre stille. ikke si noe. Jeg kan ikke svare p alle sprsmlene dere stiller meg. Jeg skulle nske jeg hadde svarene, men det har jeg ikke. For, jeg husker nesten ingenting. Jeg burde vist at det kom til skje. Jeg fr alltid den flelsen. Men ikke den dagen. Ikke den.
Noen ganger grter jeg. Fortsatt.
Er s vansklig forst at du er borte. Borte for alltid.

Det kan vre en helt vanlig dag, og plutselig slr tanken meg. Jeg sprr de andre hvor du er. De svarer ikke. Noen ser bort, andre mter blikket mitt med trer i ynene.
Jeg fortrenger det. Noen ting, vil man bare ikke huske. Snne ting som dette.
Vil jeg noen gang kunne tenke p deg uten og kjenne smerte. Uten felle trer, fordi det gjr vondt puste. Uten deg.

Er du der..?